En mamma må svelge.

Det er ikke til å komme unna. Spesielt om man er alenemamma. Man må bare lære seg å svelge. Kameler, frekke tilbakemeldinger, kjappe replikker, sinte svar, bitterhet og stoltheten. Innimellom har jeg også lurt på om jeg burde svelge tunga. Bare bitt den av og svelget den.

Men hva gjør man ikke for barna?
Det er jo som regel en grunn til at man blir alene med dem. Man klarte ikke å få det til å funke sammen. Og så tenker man at det skal være lettere å kommunisere når man ikke bor sammen. Veeeel. Kanskje ikke lettere, men mindre man må snakke sammen om.

Så er det nå engang sånn at man må snakke sammen. Må tåle at ting er utfordrende. Man har fått barn sammen. Det er en livstidsgreie.

Og igjen tenker jeg på de mammaene som ikke gidder og lære seg å svelge kameler. Som ikke vil svelge stoltheten. Hva lærer de barna sine?
Hvis pappaen deres ikke er bra nok til å være sammen med de, hva sier det om ungene?

Jeg får litt vondt i magen hver gang jeg tenker på dette. Og jeg tenker mye på dette. Jeg kjenner fedre som ikke får se barna sine pga at mammaen ikke kan svelge egne sårede følelser. Hva gjør de med ungene sine da? Har de tenkt på det? Det forundrer meg stadig at mammaer kan gjøre slikt mot barna sine. For det er dem de gjør det mot når de er stygge med pappaene. Mødre som nekter samvær, som nekter far og hans familie kontakt med barna. Egentlig er det mødre som nekter barna sine. Det er barna de nekter en far og en familie. Hvordan kan de ha lov til å gjøre slikt? Jeg vet det finnes flere fortvilte fedre som kjemper kamper mot systemet. Systemet som beskytter mor. Vi har liksom innebygget i oss at mamma er noe fint og vakkert som gir omsorg og kjørlighet. Som passer på. Det er liksom litt utenkelig at hun skal gjøre stygge ting mot barna sine. Spesielt noe så ille som å ta fra de en pappa.

Kjenner du en mamma som gjør dette? Ikke jatt med henne. Si ifra. Still spørsmål til hennes avgjørelse. Er det virkelig til barnas beste? For det er vel det vi alle ønsker? At det skal være til barnas beste.

Jeg kjenner jeg blir fysisk dårlig når jeg tenker på hva det ville gjort med mine egne jenter om jeg hadde nekta de å være sammen med faren sin. Det er liksom min fordømte jobb som mamma å passe på at de har et godt forhold til pappan sin og hans familie også. Selv om jeg selvfølgelig fra tid til annen synes han er en fjott. Men det er grunnen til at vi ikke lenger bor sammen. Det var ikke barnas valg.

Argh... Blir så fortvilet og sint at jeg finner ikke flere ord.

Ha en sannferdig og generøs en!