Angsten er en hvesende slange.

Angsten er som en hvesende slange. Det er ikke alltid du ser den. Men den er der. Ligger i gresset og lurer. Kommer krypende når du minst aner der. Noen ganger hogger den til uten noe advarsel. Mens andre ganger hveser og hvisler den litt i forkant som for å advare deg. Det er ikke alltid den hogger, selv om den lager lyd. Noen ganger lager den bare lyd. Lyd som får blodet til å kjølne i årene. Lyd som gir frysninger og gåseprikker.

Angst spør aldri om det passer. Om du har tid til å bli kald og varm om hverandre akkurat nå. Er det greit om hjertet ditt hamrer hardt de neste fem minuttene? Halvtimen? Dagene? Hva med litt kaldsvette og klissete håndflater akkurat nå? Hadde det vært fint?

Flaks for angst at den ikke spør. Ingen ville sagt at det var greit da. Den er alltid uønsket som gjest.

Ingen kan se slangen i gresset. Den ligger i meg som et lite monster med jernkloen sin om hjertet mitt. Får det til å slå hardere og dumpere. Gjør meg litt kvarm og uvel. Men ingen ser den. Ingen som ikke har kikka meg dypt inn i øynene så mange ganger at de ser den lille skyggen som lurer baki der. Ingen kan se det bak smilet og latteren. De dumme kommentarene og den lette praten. Ingen ser. Med mindre man lar dem se. Den er flink til å gjemme seg.
Jeg tror men må ha kjent på en slik slange selv, for å kjenne den igjen i andre. For jeg har sett den i andre. Selv om svært få har sett den i meg.

Jeg har prøvd å vise den fram et par ganger, med varierende hell. Hvem vil vel se på slangen din? Den er ekkel, uønsket og uforståelig. Det er vanskelig å se for seg slanger i et vakkert blomsterbed. Og om man gir den for mye fokus, er jeg redd den kan ta over kontrollen. Og det vil jeg ikke.

Noen ganger er den lettere å takle enn andre ganger. Den er greiere å takle og stå gjennom, om alt annet er kjent og trygt. Om man er i kjente omgivelser, med mennesker man er trygg på, eller gjør ting man er trygg på. Jeg har gjort mange ting opp i gjennom, hvor ingen ville visst eller trodd at det bodde en diger Anakonda i magen min.

Noen ganger oppsøker jeg den frivillig. Ønsker den velkommen med åpne armer. Eller, jeg oppsøker steder og situasjoner hvor jeg vet den vil dukke opp. Forbereder meg ved å alliere meg med venner, noen eller noe som gjør det lettere, og går på. Rett og slett fordi den slangen aldri skal få lov til å vinne. Det er jeg som er sjefen. Jeg vet du bor der, dypt nede i magen min, men du får ikke ta over. En dag har jeg til og med tenkt til å kvele deg. Men jeg vet det tar lang tid. Jeg holder deg i sjakk med pusten min. Og vissheten om at all uroen du skaper, kun er en illusjon.

Jeg bestemmer. Selv om jeg på dager hvor jeg ikke lenger har trær og busker og gjemme meg bak, må stirre deg rett inn i hvitøye og erkjenne at du finnes.
Åh, som jeg har lyst til å krabbe opp i sofaen med teppet og la meg skremme av deg. Sitte paralysert frem til jeg igjen må ut i virkeligheten og hverdagen. Godt at slangen er redd for barna mine. Eller, er det jeg som blir litt mer superhelt når de er hjemme? Da kikker jeg nemlig som oftest bare dumt på den, og den kryper litt unna. Hveser og rekker tunge, men holder seg i bakgrunnen.

Å bli i slangens hypnotiserende blikk er ikke bra. Æsj, jeg vet jo det.
Nå skal jeg visst kle meg og gå ut i skogen og riste den av meg.

Jeg har sagt det høyt at det hjelper med skog på slike slanger. Sagt det høyt, og noen som har sett meg dypt nok inn i øynene til å kjenne igjen skyggen, har lyttet. Og nå må jeg visst bare ta på sko og gå. Gå, puste, lytte og se. Skog er terapi.

Ha en fredfull en!