Bekymra

Min kropp har i mange år prøvd å fortelle meg noe. Jeg har ofte visst hva det har vært, men å følge hva den sa, var ikke like lett. Den prøvde å skrike det til meg. Og spenne litt bein på meg tidvis. Jeg begynte å føle meg som en hypokonder med alle de rare vondtene mine som det aldri ble funnet noe om på prøver. Da føler man seg dum. Og litt lat og rar.

For et år siden sa ei venninne til meg at det ikke er normalt å gå og ha så mye vondt. En helt normal kommentar. Og helt logisk utsagn. Jeg visste det jo. Men på et vis slo det meg. Hun hadde rett. Det er ikke normalt. Det var på den tida det bare hadde eskalert. Og det fortsatte det med.

Utover forrige sommer ble det værre og værre. Det pleier å være greiere å være meg på sommeren, men ikke da. Da jeg tilslutt begynte å spise smertestillende daglig, ble det hele ugreit. Jeg spiser sjeldent smertestillende. Jeg har vært av den oppfatning at det lindrer et symptom, men ikke årsaken. Da tar jeg heller et glass vann og går og legger meg. Om jeg kan da, vel og merke.

Etter ca tre uker på smertestillende flere ganger om dagen, måtte jeg krype til korset og gå til legen. Jeg klarte så vidt å bøye meg for å ta på skoa. Det var smertefullt og vanskelig å smøre brødskivene til jentene. Det var rett og slett ikke så lett å virke.

Jeg ble sykemeldt. Jeg sov. I tre måneder leverte jeg jentene om morgenen, dro hjem og sov, hentet dem, lagde mat, la dem, og sov. Og gråt. Jeg gråt mye. Det er ikke gøy å føle seg fanget i en nittiårings kropp når man ikke har rukket å fylle førti.

Det er greit å ha smerter. Det er jeg vant til. Å få vite hva det var, hjalp. Det var ikke noe farlig, det var bare vondt. Men jeg måtte så mye. Måtte i gang, måtte jobbe, måtte trene, måtte prøve, måtte komme meg opp av sofaen. Alle hadde en mening om hvordan jeg skulle fikse detta. De fleste kunne fortelle om at alle hadde det sånn til tider, men at jeg bare ikke taklet det bra nok. Det hjelp ikke akkurat.

Jeg var delvis tilbake på jobb litt her og der. Det gikk. Delvis. Jeg var på jobb et par timer, og så dro jeg hjem og sov for å takle et par timer med jentene på ettermiddagen. Snakk om å føle seg mislykka.

Kort fortalt var jeg sykemeldt et år. Jeg har brukt opp sykepengeperioden min. Jeg har prøvd medisiner og funnet noen som virker. Jeg har prøvd ulike treningstyper, og funnet noe som fungerer for meg.
Jeg vet mye om hvor grensene mine går, men det finnes ikke rom til å ta hensyn til dem.

For et år siden lurte jeg på om jeg hadde hjerteproblemer. Jeg hadde smerter i brystet. Det var visst stress. Yoga, sykemelding, skogsturer og svømming har holdt det borte.
Nå er jeg tilbake på jobb. Jeg har verdens beste jobb, forresten. Men tilbake er også smertene. Brystsmertene. De er ikke velkomne. Jeg har legetime i morgen og gruer meg vilt.
Jeg har ikke lenger ord for å fortelle om hvor liten og ubrukelig jeg føler meg. En liten hypokonder. Og jeg er redd for at det ikke bare er stress og denna dustesjukdommen jeg har fått som er skyld i det. For jeg kan ikke være sjuk. Jeg vil ikke være mer sjuk. Jeg har ikke råd til å være mer sjuk. Så jeg har bare å være frisk. Krysser fingrene for at det er innbilning eller noe. Det hadde vært fint. Eller at det er en av følgefeiliene med denna flotte sykdommen. For smerter går greit, når jeg vet det bare er smerter. Det er når de tar uvante vendinger og setter seg på dumme steder som i brystet, at jeg blir litt bekymra.

                               (Bildet er lånt fra verdensveven)

Så kryss fingra for meg i morgen, er du grei. Be en bønn eller send noen varme tanker.

Ha en fin en!