Apatisk amøbe

I dag står liksom været i stil med humøret mitt. Grått og trist.

Jeg er i grunnen heldig. Har to skjønne jenter, et sted å bo, jobb, bil, noen gode venner og en helse som i bunn og grunn er bedre enn mange andres.
Men vet du hva? Det hjelper liksom ikke alltid så veldig.
Enkelte dager er det ikke til trøst i det hele tatt. Når leiligheten er stille. Kun meg. Alle tingene jeg skulle, burde, og til og med ville, blir liksom bare et slit.

Jeg blir forvandlet til en apatisk amøbe. Sittende med tankene mine. Alle kjipe, dumme, triste og ikke så artige tanker kommer krypende og steller seg i kø for å få hjemsøke tankene mine. Hodet mitt blir til et sort hull. Alle positive tanker og lyspunkt blir sugd inn og forsvinner ned i mørket.

Bildet er lånt fra den vide verdensveven.


Ja, jeg vet at det finnes folk som har det værre enn meg på alle mulige punkter. Ja, jeg vet at folk lever med mer smerter enn meg. Ja, jeg vet at jeg burde anse meg selv for å være heldig. Og ja, jeg vet at folk mener det godt når de sier slikt. Men i blant har jeg det bare skikkelig crappy dritt. Og kunne trenge å få det ut. Uten at noen skal reparere det, eller minimalisere mine problemer.

Og ja. Jeg vet at det blir bedre. Det er i motbakke det går oppover og alt det. Og ja, det blir bedre når jentene kommer hjem. Man har ikke tid til å være nedfor med to små soler i nærheten. Da blir det pause til de sover om ikke annet. 

Og se der. Nå satte jeg litt ord på det. Nå spyr jeg det ut til dere.
Og kom igjen, jeg er helt sikker på at det ikke er bare jeg som har det sånn i blant.

Ha en bedre en!