På reisefot.

Jeg satt på bussen tidlig tordsag morgen og vinket til barna mine. Hu ene gråt fordi hun kom til å savne mamma. Vi hadde stått opp før fuglene hadde sluppet morgenfjerten, spist, hentet pappan, og satt meg av på busstasjonen.

Etter å ha byttet buss, blir jeg sittende å tenke på hvorfor det heter "på reisefot". Det føles mer som om det er rompa mi som er ute og reiser. Hva om jeg kalte det "på reiserumpe"? Det er kjedelig og vondt å sitte stille så lenge. Men med tre netter på rad med lite søvn, så fikk jeg fint til å duppe slik at tiden gikk. Ingen av mine medpassasjerer kikket stygt på meg heller, så det var nok relativt lydløst.

På dene turen skulle jeg være lur. Buss til Kongsberg, og så tog videre derfra og helt til Gardermoen. Toget gikk selvfølgelig fra en annen perrong enn jeg var vant til, så Kine og jeg måtte gå en liten tur. Kine er kofferten min. Liten, sort og rosa trillekoffert som passer i kabinen på et fly. Vi fant ut av det. Jeg har tross alt vært på større togstasjoner enn dette. Men jeg er så mye tøffere når jeg ikke er alene. Rare greier.

Og så tøffer toget ut av stasjonen, ikke lenger så tidlig på morgenen. Jeg setter meg tilbake og nyter. Gleder meg til at neste stopp på reisen er Starbucks. En laktosefri frappe med karamell. Mmmmmm..... Dupper og drømmer meg bort. FEIL!!!!
Pga planlagt oppgradering på banen skal vi nå kjøre buss. Litt irritert sa du? Så da er det å følge strømmen av mennesker. Ingn som sa noe om hvor vi skulle gå. Finner bussen og setter meg. Bussen stopper etterhvert og folk går av. Ikke alle. Jeg ser i grunn ikke hvor jeg er, slik jeg sitter, men vet at ekspressbussen kjører lenger bort når jeg skal dit. Men det er altså her jeg skal av. Noen damer spør. Så da er det å ut og gå igjen. Ikke vet jeg hvem som skal til samme sted som meg, så jeg følger skiltingen. BIG MISTAKE. Jeg har jo betalt helt fram, og akter å komme helt fram. Nå har jeg begynt å følge Flytoget.... Det er jo det jeg har kjørt tidligere. Og tror du noen sa noe om hvilke perrong eller noe jeg skulle gå til? Nei. Takk for elendig service NSB! Flytogets ansatte, på den annen side, var veldig behjelpelige. Og det var en av de som sendte meg til riktig perrong. Snakk om bonde i byen. Jeg har ikke tenkt til å fortelle hvor mange tog jeg var bortom på jakten etter det rette.

Jeg fikk i alle fulle fall brukt opp litt tid. Og etter en sandwich og en etterlengtet frappe på Starbucks, kunne jeg gå og sjekke inne. Jeg blir alltid litt stressa av sånne sikkerhetssjekker. Ikke at jeg har noe å bli stressa for, men jeg blir nå det. Denne gangen var jeg godt forberedt. ALt var helt riktig pakka og lagt fram. Jeg fleipa til og med med den ene sikkerhetsvakten. Vi smilte og lo. Alikevel peip det da jeg gikk gjennom. Og denne gangen hadde jeg huska å ta av solbrillene. Bevisst ingen smykker. Jeg var tilfeldig valgt ut. Igjen. Det er andre gang. Lurer på hva det er med meg som gjør at jeg blir valgt ut. Denne gangen var det ingen eget avlukke, men et slags glasshjørne. Hun befølte meg meget grundig, tog av meg skoene, og skulle på innsiden av bukselinningen min. Det var det mest intime jeg hadde vært med noen på lenge, så jeg måtte jo bare flire av hele greia. Da jeg er ferdig og går forbi avstemmningsknappen om hvordan jeg har opplevd sikkerhetssjekken, klarer jeg ikke helt å finne noe passende alternativ, så jeg går rett forbi.

Så vanker det enda litt mer venting og en flytur jeg uten vansker kan duppe meg gjennom. Det bråketr sånn monotont på fly at det er umulig å ikke bli trøtt.
Og så, etter over ni timer på reisefot, eller reiserumpe, er jeg endelig framme. Framme til en god klem. Det venter enda en liten biltur før jeg er helt framme, men jeg er i mål. Ferien kan starte.

Og her sitter jeg og blogger og venter på mat. Kos med ferie.

Ha en fin en!