Mamma

Mamma....

Det er ikke bare å tørke tårer, blåse på sår og plastre.
Det er ikke bare å sørge for mat, klær og ly.
Det er ikke bare bare...

Men det er jo alt det. Og så mye mer. Det skjer noe magisk i det du blir mamma. Hjertet svulmer litt opp, rommer litt mer. Angsten og bekymringene kommer snikende der de aldri før fantes. Tårene triller av stolthet og glede på de merkeligste steder, og til de rareste ting.

Følelsen når poden legger armene rundt halsen din og sier; "elsker deg, mamma". Uerstattelig.

Og mammahjertet kan banke like hardt for hjertebarn som for magebarn. Så det handler ikke bare om biologi.

Men alikevel er det ingen av disse tingene som er det største ved å være mamma.

Det aller største, og viktigste tror jeg er at jeget blir litt satt til side fordi man har ansvar for noen andre enn deg. Egne følelser og behov blir ikke like viktige lenger. Noen er viktigere enn meg.

Jeg lovet mitt første barn fra hun lå i magen at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for at hun skulle få vokse opp med sin mamma og pappa. Jeg gjorde det jeg kunne, og satte mye av meg og egne følelser på vent. Intet skulle være uprøvd. Jeg fikk ikke til det. Vi klarte ikke å bo sammen. Men jeg prøvde alt jeg kunne.

Og om jeg ikke hadde vært mamma, hadde jo denne mannen nå vært ute av mitt liv. Vårt forhold er over. Men det er ikke slik det virker. Jeg er mamma. Mine følelser for han er helt irrelevant. De må jeg ordne opp med på egen hånd. Han er nemlig ikke bare eksen. Han er pappan. Til MINE barn. Jeg har valgt å få barn med mannen, og med dette følger et ansvar for å legge til rette for at de kan ha et best mulig forhold til sin pappa. Selv om dette betyr litt ekstra jobb for meg.

En pappa er viktig for et ei jente. Jeg hadde ikke min pappa da jeg vokste opp. Han døde en uke før jeg fylte tre år. Men jeg husker enda følelsen av han. Følelsen av pappa. Jeg har mange ganger i oppveksten bannet og grått, bedt og tryglet om at det ikke var sant at han var død. At det var løgn og at han var der ute og lette etter meg. Jeg ville også ha en pappa. Mine barns pappa er levende. Og selv om jeg ikke er hans største fan, har han gitt meg de to største tingene i livet, jentene mine. Og det kommer jeg alltid til å være takknemlig for.

Så må jeg tåle at vi langt i fra er enige om ting da. At han gjør ting jeg ikke liker, og ikke ting jeg syns han bør. Så får jeg prøve og kompensere der jeg syns han kommer til kort, tåle at han syns jeg er ei hønemor, og smile gjennom sammenbitte tenner innimellom. Jeg må til og med tåle å spørre å komme på besøk til han for å få gratulert ungen min med dagen og gitt gave. For de er faktisk hos han.
For en ting er vi helt enige om. Vi er begge glad i jentene, ønsker dem det beste, og syns vi var flinke som i allefall fikk til dem.

Det jeg synes er rart, rett og slett ubegripelig, er at det finnes mammaer der ute som av en eller annen grunn nekter barna sine en pappa. Og jeg snakker ikke om de som har fedre som er farlige for barna. Det finnes dessverre masser av mammaer som nekter ungene sine en pappa, fordi de ikke helt klarer det største ved å være mamma. Å legge vekk sine egne følelser, og se på hva som er best for barna. Pappan skal være veldig ubrukelig om ikke barna fortjener å ha kontakt med han. Og denne pappan er jo faktisk en mann disse mammaene en gang var glad i. Så hvor ille kan han være?
Og nei, jeg snakker fremdeles ikke om de pappane som ikke bryr seg, eller som er skadelige for barna.

Men de helt vanlige pappaene. De som har som eneste feilgrep at de ikke lenger passer som partner til mammaen. Kanskje er man uenig om oppdragelse, hvem er ikke det. Kanskje er det mye sårede følelser, vonde minner, ja hva vet jeg?

Men det er her superheltbiten i det å være mamma kommer inn.
Man puster. Dypt og langt ned i magen. Gjerne mange ganger. Rolig.
Biter tenne sammen. Smiler. Og hever seg over det.

For når alt kommer til alt er det barna som er viktigst.

Det er ikke viktig at det er "min helg" når pappa spør å ta med jentene på kino. Det er ikke viktig at jeg ikke liker han så godt. For det gjør de. De elsker pappan sin de. Skulle jeg liksom tatt fra dem pappan deres fordi det ikke lenger passet meg å ha han i livet mitt?

Når jentene mine blir store, skal jeg fremdeles kunne se de i øya og si at jeg gjorde alt jeg kunne for at de fikk vokse opp med både mamma og pappa. Selv om vi ikke klarte å bo sammen.

Kan du?

Bare for å ikke tråkke noen på tærne eller lage noen misforståelser, er ikke dette kritikk til faren til mine barn på noen måte. Vi lager veien mens den gåes. Det er mer et hjertesukk etter å ha lest og hørt utallige historier om pappaer som ikke som får se sine barn pga konflikter med mor.
Og det gjør meg trist. SÅ om du er en mamma som har glemt bort superkreftene dine; finn de frem igjen. Det er aldri for sent å begynne på nytt.

Ha en fin en!