Hjerte - smerte og bursdagsbesøk

Jeg var ganske sikker på at legen ville si at det bare var fibroen som leika med meg. Sånn godt over nitti prosent sikker i grunn. Han klemte og trykket. Fy, så vondt det gjør. Triggerpunkter kaller mannen det. Og jeg skal lovet det trigget. Det trigget lysten til å sette en knyttneve i ansiktet hans. Eller et kne mellom hans. Hardt. Men jeg kommer fra et møblert hjem, og klarte å besinne meg.
Jada, triggerpunkter, helt typisk. Så bra, sa jeg og smilte. Joda, men det er ikke noe å gjøre med det da, sier han. Men det er jo ikke noe problem. Smerte kan jeg tåle. Når jeg vet det ikke er noe farlig.

Men så begynte han å stille litt flere spørsmål. Og så var med ett ikke alt like enkelt. Han kikker rart på meg, litt vantro. Er du sikker? Eh... ja. Sier jeg noe galt, er det feil at det klemmer når jeg anstrenger meg? Trur han at jeg snakker mot meg selv? At jeg finner på dette. Sitter vi ikke bare her og virkelig bekrefter at det er fibroen som leker med meg? Eh.... nei.

Legge meg inn????? Jeg tenkte det hadde rabla for mannen. En times kjøring unna vil han legge meg inn. Jeg kan visst ikke gå sånn. Hadde vi fremdeles hatt sykehuset her, kunne han lagt meg inn der, fått sjekka det skikkelig og jeg ville vært ute igjen i kveld. Men nei, så lett skal det ikke være.
La oss sjekke EKG først, sier legen. Og jeg får sitte alene og gruble på venteværelset en god stund. Hva gjør jeg med unga om jeg blir lagt inn? Jobben? Hva om det faktisk er noe galt med meg? Så blir jeg ropt opp for blodprøver og EKG.

Vente litt til. Inn igjen. Han er ikke like morsom lenger, denna legen min. Ser litt bekymra ut i grunn. EKGen ser fin ut, men om det er som jeg beskriver, så burde jeg ikke gå fritt. Han har ikke noen tro på at det er noe alvorlig. Ikke noe annet enn vondt. Men helt sikker kan han jo ikke være. Og det har vært hjerteproblemer i familien. Mest derfor. Jeg tenker at kanskje jeg overdriver. Kanskje det ikke er sånn jeg har følt. Kanskje jeg skal si jeg bare tulla. At jeg tok feil. Jeg klarer ikke være tøff mer. Noen tårer truer med å stikke av. Jeg vil virkelig ikke legges inn. Han ringer for å og konsulterer en lege på sykehuset. Frem og tilbake. Får ikke tak i riktig lege. Så jeg blir til slutt sendt ut igjen på venteværelset mens han tar en pasient til i mellomtiden. Det var ikke spesielt gøy å gå forbi alle folka da. All bekymringen boblet opp, sammen med tårene. Jeg så det satt kjentfolk der. Jeg hilste ikke. Klarte ikke. Tårene rant. De var veloppdragne nok til å kikke en annen vei og late som de ikke så det. De lurte nok veldig. Men de sa ingenting. Lot meg få late som jeg ikke hadde sett dem.

Legen tok det så alvorlig. Jeg ville han skulle si at det ikke var noe. At det bare var smerter. Smerter er greit. Jeg gjentok det på nytt da jeg kom inn igjen. Denne gangen hentet han meg inn igjen mens han hadde denne eksperten på øret. Akkurat som om det gjorde meg noe roligere. I det vi kom inn ble de enige. Jeg må ikke legges inn. Men jeg må snart på en belastningsEKG. Han bestiller time. Og muligens noe bildegreier med kontrastvæske. Etter hvert.

Jeg er heldig som har en lege som er dyktig i jobben sin, og som tar meg på alvor. Men jeg skulle ønske det ikke ble så alvorlig. Jeg er så vimete at kanskje jeg bare husker feil? Slike teite tanker sitter jeg med. Jeg vet at alt jeg har sagt er sant. Men blir alikevel i tvil. Jeg vil ikke det skal være sånn om det ikke er bra.

Ja, ja. Så blir det tur til sykehuset snart da. Det er vel også en erfaring å ta med seg... Eller noe.

Men så heldig som jeg er, så fikk vi familie på besøk i ettermiddag. Så det var ikke lenge jeg kunne holde på de negative tankene. Barnas tante og søskenbarn med kjærste, kom på mat, kake og kos siden de ikke hadde mulighet til å komme da vi hadde selskap. Det er i grunnen bra, for da kan vi dra de hyggelige besøkene litt utover og virkelig kose oss med dem.

Takk for alle hyggelige meldinger i går. Det varmet. Det er godt å vite at det finnes så mange gode folk der ute.

                Bildet er lånt fra verdensveven.

Ha en herlig en!