Lesekos

Jeg har sagt det før, og komer til å si det igjen. Jeg har verdens beste små jenter. Når storesøster er og bytter inn noen gaver hun fikk flere like av, og får kjøpe tre sjokolader for de siste tyve kronene, er det jo en selvfølge at lillesøster skal ha en. De tenker på hverandre i nesten ett og alt. De er så gode at mammahjertet bare blir smør.

Nå har de blitt så store at vi kan nyte lesestund på en litt annen måte. Nå kan vi krabbe opp i sofaen alle tre og lese en liten bok sammen. Uten at en sklir ned på gulvet for hun ikke orker mer. Å som jeg gleder meg til alle de herlige bøkene jeg kan få lese for dem. Astrid Lindgrens figurer er vi i gang med. Lotta og Marikken er herlige. Tenk så mange venner de vil få i bøkene. Gleder meg til å presentere dem.

Ha en fin en!

God bedring.

I dag har ting gått rette veien. Jentungens feber var mingre i dag morges, og innen kvelden kom var den borte. Hun klager fremdeles litt over halsen, men ikke mer enn at en halspastill gjør susen. Så i morgen er vi tilbake på skolen igjen. Hodepinen min har også endelig sluppet taket litt. Helt borte er den nå ikke, men det er greit.
Har til og med fått tilbake litt energi. Så i dag fikk jeg rydda på minstefrø sitt rom. Litt sånn skikkelig. Det var på høy tid.

Pasienten fikk velge middag i dag og, så da mptte mor lage pizza. Jeg blir stadig imponert over hvor mye den lille kroppen kan spise bare man serverer rette maten.

Det fine er at man får litt alenetid, som man ellers ikke får så mye av i hverdagen. Det gjelder å ha et positivt fokus.

Og i dag kom noe jeg har fått noen til å handle for meg. Noe jeg har gleda meg til. Noe jeg har kikka på, likt og ønsket meg. Og hvordan får man det man ønsker seg? Jo man bestiller det. Så det gjorde jeg. :-)



Ha en fin en!

Hjemme med sykt barn.

Frøkna er syk. Feber og vondt i hodet og halsen. Da er det bare å ta det rolig hjemme. Mors hodepine trengte litt pleie den og. Å ha syke barn betyr lite nattesøvn. De havner i senga, gjerne begge to. Og da blir det krangel om hvem som skal ligge hvor, og hvem som er mest urolig. Men vi kan ta oss god tid på morgenen. Til og med litt barnetv kan vi putte inn på morrakvisten.

Mini skulle i barnehagen. Det er godt frøkna klarer å være alene den lille tida det tar å kjøre i barnehagen og innom butikken og handle med litt mat og medisiner.

Det ble en sløv dag. Med medisiner kviknet hun til litt, så hun fikk male litt. Og så kom onkel på besøk med gaver. Lego. Det værste var at hun ikke orka å bygge ferdig så det måtte jeg gjøre for henne. Mini fikk også, men hun er fire, og legoen er fra sju, så hun trengte litt hjelp kan du si. Det endte vel med at det var jeg som bygde mesteparten. Men det er gøy, så det går bra. Man blir aldri for gammel for lego.

 

Håper hun blir fort frisk. Er kjedelig å være hjemme. Og hun savner sfo.

Ha en frisk en!

Super, søndag og syk.

Helga har gått med til veldig fint lite. Men på søndag hadde jeg fine planer. Lørdagen ga jeg opp, så jeg var tidlig i seng, og derfor også oppe i grei tid. Spiste frokost og pakka for meg og jentene. Henta de på formiddagen og dro på Rjukanbadet noen timer og koste oss. Det myker opp en stiv skrott. Og smilene til jentene mykner hjertet.

Så var det hjem og spise grønnsakssuppe som jeg hadde gjort klar på morgenen. Etter litt mat og diskusjon, kom vi oss ut døra igjen. Nå var det kirken som stod for tur. Mini er fire år og i dag var dagen for å få fireårsboka si. Først var det Gudsrikeleik, lek, vafler og kos. Litt kleint at di var de eneste der, men det kom litt flere etter hvert.
Mens vi leker begynner storesøster å klage mer over hodepine. Hu har nevnt det et par ganger, men nå er hun tydelig ikke i form. Og varm. Hun er enig i at mini skal få opp og hente boka si. Men da hu har gjort det, dro vi hjem. Da hadde hun allerede sovna to ganger på kirkebenken.

Du vet ungen ikke er frisk når hun sier hun vil hjem og sove. Og faktisk går rett på badet og steller seg.
Så da er det bare å forberede seg på å være hjemme i morgen. Kanskje ikke så dumt. Hodepinen jeg våkna med, har heller ikke forsvunnet i dag. Selv om jeg har prøvd å drepe den med smertestillende.

Vi rakk å kose oss sammen noen timer i dag da. Og håper frøkna kvikner til snart. For når hu er syk er nattesøvn for mor bare å glemme.

Ha en frisk en!

Alene...igjen

Jeg skjønner ikke lenger hvordan det er mulig. Jeg trives i grunn alene. Det er godt å være for meg selv i blant. Men nå føles det ikke lenger noe bra. Det er bare vondt.

Jeg er ikke lenger alene, men ensom. I disse helgene er det bare meg. Meg og tomhet. Den pakker meg inn som et tungt, stort ullteppe. Og med en kropp som gjør vondt i tillegg, føles det nesten lammende.

Dette skyldes mine valg. Jeg har gjort alle valgene som har ført meg hit jeg er i dag. Og mine valg skal føre meg ut av dette. Men veien dit er både humpete og vond. Men jeg skal dit.

Jeg har så mange ting jeg gjerne skulle gjort denne helga. Det eneste som mangler er energien til å gjennomføre dem.Energien og evnene. Hendene virker ikke så godt. Vel, helt ærlig så er det vel jeg som ikke virker så godt. Tiltaksløsheten bare kommer sigende, og enkle oppgaver blir nesten uoverkommelige. Jeg hater at det blir sånn, og det gjør at jeg blir sur på meg selv, som igjen gjør at jeg føler meg enda verre osv. En dårlig runddans. 

Syke samlerer går på tv. Det hjelper litt. Jeg er ikke der. Under andre omstendigheter kunne jeg vel vært der. Men jeg er for sta. Har jeg ikke latt meg knekke til nå, vil det nok aldri skje. Men det er øyeblikk da jeg har mest lyst til å krølle meg sammen til en ball, trekke dyna over hodet og bare gi opp.

Men det er ikke et alternativ. Jeg har for mye jeg vil gjøre, så masse ugjort, uopplevd. Og jeg har jentene. Jobben min er å gi dem alt jeg har manglet. Det koster bare litt mye i perioder. Jeg har ett oppdrag.

Det blikket kvinner får når de snakker om mammaen sin. Når livet blir vanskelig og de snakker om å reise hjem til mamma. Det blikket som lyser varme. Varme som i lunt kjøkken med nybakte boller og kakao. DET blikket. Det skal jeg gi mine jenter. Når de blir voksne og snakker om å hjem til mamma. Da skal de få dette blikket. Det er i alle fall planen.

I mellomtiden sitter jeg og føler meg maktesløs. Det er som om jeg senker skuldrene når jentene er borte. Senker skuldrene så hendene lander i fanget og pusten går ut av meg.

Men ikke så mye lenger. Jeg kommer jo ingen vei med å velte meg i selvmedlidenhet. Så jeg må vel snart sele på og gjøre noe med det.
Det er jo derfor jeg ikke går på en skikkelig smell. Jeg vet at detta ikke fører noe sted. Jeg vet hvorfor disse følelsene er her. Jeg vet hvor alle engstelsene kommer fra. Og jeg vet hva jeg må gjøre for å komme meg ut av det. Jeg vet at jeg må sparke meg selv i baken. Plugge musikk i øra og bare gjøre det. Og jeg skal gjøre det. Snart.
Bare gråte meg ferdig, og drikke en kopp te.

Ha en fin en.

Blåtorsdag

Når du hører det knirker om morgenen når du prøver å komme deg ut av senga. Når kroppen er smidig som knekk. Kjennes ut som influensaen herjer, selv kuldegysningene og det varme hodet er på plass. Fingre så stive at glidelåsen til jentungen ble utfordrende. Varme ullklær ble pakka på. Og jeg gikk på med krum nakke for å møte den nye dagen.




Godt innpakka hender og håndledd. Det hjelper noe.

Du merker det er høst på de stive fingrene som jobber for å holde på rattet. På smerten som skyter gjennom armen hver gang du vrir på rattet for å svinge. På utfordringen det er å åpne døra til jobb. Det var bare så vidt jeg ikke måtte be elevene om hjelp.

Det hjalp litt at jeg ikke hadde andre enn meg selv å tenke på etter jobb i dag. Jeg kjøpte mat som hverken krevde for- eller etterarbeid. Fjordlands lammefrikassè. Når jeg slutta å tenke på hva det var jeg trudde det skulle smake, var det ikke så værst. Og med en nesten tre timer lang middagshvil, begynte kroppen å mykne opp.

Jeg er såpass heldig at søvn ikke er noe problem. Eller, kvaliteten på søvnen min er det vel så som så med, men jeg har sjeldent problemer med å sovne. Så etter litt sofasløving så skal det ikke bli noe problem å sove i natt. Og når jeg da har vært så avslappa i dag, burde jo kanskje morgendagen bli bedre. Ikke sant?

Hjertesmerte. (Dikt)

Dump og varm,
spiss og stikkende,
skarp og sviende,
klemmende og tyngende.

Hjertes smerte kommer i mange varianter.
Like vonde, like lite velkomne.

Kjærligheten som ikke ble som en håpet.
Håpet som brast.
Vennen som sviktet.
Følelsen av å ha feilet. Ikke fått til.
Å måtte gi opp før mållinja.
Å tape.

Hjertesmerte.
Svulmende, tyngende, oppslukende.
Sår, sart, skjør.

Å ikke strekke til.
Å ikke makte.
Å ikke ha mer igjen å gi.
Å ikke ha noen å be om å få.
Å ikke klare å fylle de roller en har,
med det innhold man ønsker.

Hjertesukk og gråværsdag. Advarsel: Syting forekommer.

Noen dager er gråere og tyngre enn andre. Denna har vært litt i den kategorien.
Å bli vekt på natta fordi noen skal opp og tisse, begynner å bli rutine. Er takknemlig for at hun våkner og går på do. Morgenstress hvor ting ikke helt klaffer... Ikke stas. Spesielt når det ender i stooor krangel, hyl, skrik og ikke så hyggelige metoder for å få alle  i bilen. Jeg fikk pakka badetøyet til frøkna da, så hun kunne på badet med klassen, I MORGEN. Hurra! Sekken til mini ble pakket med flere tørre klær, storforbruker, og lagt igjen hjemme. For i dag var den ikke på ryggen. Så fint at jeg oppdaget dette da vi var på vei ut av bilen utenfor barnehagen. Så bra at politiet var ute og patruljerte og kikket etter sånne som meg med syyyykt dårlig tid på morgenkvisten. For da slapp jeg jo å ha råkjøring på samvittigheten også denne morgenen. Eh....
Så godt at jeg ikke blir stressa av tidsfrister. Så fint at jeg ikke blir nervøs for jobben min i slike tilfeller. Så godt at jeg har en kropp som reagerer så positivt på stress.
Så godt. Eller var det vondt?

Vondt i armer, skuldre, rygg, hode, hofter og håndledd. Spesielt håndledd. Hurra.

Godt at været er så fint. Ikke regn og vind i det hele tatt. Og siden jeg har fylt opp sollagrene mine i sommer, så tåler jeg nok dette godt. Hurra for at det finnes varme basseng og solarium.


            Bildet er funnet på og lånt fra nrk sine nettsider.


Prisen for årets mor går til....ikke meg. Så møkk man føler seg etter en slik morgen. Vi tok avskjed på en hyggelig måte. Kos og kjærlighetserklæringer, men alikevel. Hun hadde glemt det da jeg beklaget i ettermiddag for at jeg hadde vært så sint. HÆ? Å ja....
Men noe sier meg at det kommer til å skje igjen...

På slike dager er det fint at man ikke har kjipe avtaler å grue seg til. Lang kjøretur alene i regnet. Småtusling i noen butikker for tidsfordriv og handelslekkasje. Og så den fryktede sykehusavtalen.
Jeg hater sykehus. Hater leger. Hater er kanskje litt sterkt ord, men de er slike autoritetsfigurer som gjør at jeg føler meg så skrekkelig lite. Som en halvtomsing med åpen, siklende munn svarer jeg i ørska mens tåka legger seg over alt jeg har av tanker, minner, kunnskap og tidsfornemmelse. Og i dag skal jeg i tillegg sykle. Først får jeg på meg masse elektroder. Så godt at man ikke begynner å lukte vondt når man kaldsvetter av skrekk. Det var nok sykepleieren glad for. Det ble jo bedre av å tråkke på sykkelen... Legen spør om jeg klarer ett minutt til. Selvfølgelig. Ett minutt er ingenting.  Jeg bet tenna sammen, lukket øynene og tenkte på at jeg har hatt det værre.Legen lot meg slutte til slutt. Han sa han kunne se at jeg ikke var så sliten, men at jeg hadde smerter. Hm... ja. Kjentes ut som om kneskålene mine skulle hoppe ut. Kanskje derfor jeg ikke sykler som trening. Og når man sykler til vanlig kan man reise seg, så nederste del av ryggen og bekkenet ikke stivner helt. Godt det nesten er mykna opp igjen nå. Men alt så ut til å være bra sa legen. Og nå lurer jeg på om jeg skal være glad eller ikke for det. Selvfølgelig er det bra at det ikke er noe i veien, men betyr det at jeg må videre på neste kontroll? Den med scanning og kontrastvæske? Håper ikke det.

Jeg fikk handla litt mer skiftetøy til ei frøken som liker å leke i vann, og har vokst litt mye i sommer. På tilbud. Det var fint. Og i dag har jeg faktisk opplevd den beste og dårligste servicen på lenge. Den beste var på Nille i Notodden. Jenta var skikkelig søt, hyggelig og serviceinnstilt. Ble rett og slett imponert.
Dårligere stelt var det på Asiamaten. Mannen i kassa var opptatt av å ordne et telefonkort eller noe for en annen kunde. Men ekspederte etterhvert meg. Uten å se på meg, snakke til meg eller i det hele tatt tilkjennegi at jeg var til stede i lokalet. Alle de fire mennene der inne behandlet meg som om jeg var usynlig. Kanskje jeg var det. Ikke ett ord. Ikke et blikk. Da klarer ikke jeg å dy meg. Jeg blir sukkersøt i stemmen og sier høyt og tydelig; ha det bra! Da kom det noen lyder. Kanskje han våkna? :-)

Hva gjør dere når betjeningen i butikker er sånn?

 Det aller beste med denne dagen...
Jeg fikk en god time for meg selv da jeg kom hjem. TIl å lage mat og spise. Jeg henta jentene hjem, og kunne få nattakoser av verdens beste lykkepiller. Og når dager er så grå som denne, kan det bare bli bedre i morgen. Og det vet jeg allerede at det blir. Vi har nemlig veldig hyggelige planer.

Ha en fin en!

Lusealarm

Høsten er tiden for lusevarsel. Både barnehager og skoler sender forstørrede bilder av disse ekle skapningene hjem med en forklaring på hvordan man sjekker etter dem, og hvordan man blir kvitt dem om de oppdages.

Jeg kjenner det klør i hodebunnen bare ved tanken. Og når man har litt tørr hodebunn på høsten, tror man jo hver gang at det er noen som har flytta inn oppi der.

Å sjekke etter lus er lite morsomt. Og en utfordring når avkommet har langft og meget tykt hår. Og en innebygget uvilje mot å bli skrapa i panna og hodebunnen av mora.
Men det må gjøres. Og med mors småfobi mot krypdyr i håret, gjøres det periodevis ofte.

Tenk deg da hvor smått frenetisk mor blir da hun en kveld fant et rusk med noe som kunne være lik farge. Det håret ble finkjemmet en halv time etterpå. "Rusket" beveget seg ikke, og lignet ikke på noe annet enn et rusk under lupen. Men det hjalp lite. Mor var bekymret. Og så kom tanken krypende. Hva om jeg oppdager en ekte lus i håret på en av oss? Da kan du ta deg en viss en på at det skjer etter apotekets stengetid en lørdag. Så de små eklingene kan bo og formere seg i håret vårt en evighet. Bare tanken fikk huden min til å krølle seg. Så påfølgende dag dro jeg selvfølgelig rett på apoteket og kjøpte lusekur. Så nå er det vel ikke en lus som tør å komme hit før den er utgått på dato.

Og et annet artig bilde du kan få av meg. Mor som sjekker seg selv nitidig. Hun har tørr hodebunn på høsten, den skal skrapes godt for å være sikker på at det ikke er en eneste av dissa rakkerne i håret mitt. Og da må jo hvert lille hudflak studeres. Tenk om det er et egg? Jupp. Helt korrekt. Det er til å bli tussete av.

Men sånn er det visst bare. Dette må vi leve med. Helt til vi en dag kan utrydde de rakkerne. Og det gjør vi ved å sjekke ofte. Holde oss unna andre til kur er tatt, om de oppdages. Og viktigst, sjekk etterpå. Et egg bruker ti dager før det klekkes. Så etter lusekur skal man kamme ofte for å fjerne egg. Og noen ganger er det behov for en kur til etter ti dager.

Vær grei å sjekk. Så kan vi kanskje utrydde disse ekle små.
  Jeg lånte dette bildet på verdensveven. Jeg blir helt dårlig av de ekte bildene. Det klør!!!!
Æsj!

Ha en lusefri en!

TOMT

Noen ganger er det så mye rart i det hodet mitt at det blir til et slags sort hull. Har hatt masse tanker om hva jeg skulle skrive om her i dag. Et par av de var faktisk ganske bra. Men med en gang jeg kikker på skjermen, blir det tomt.

Tusen tanker surrer rundt. Og mange av dem er dessverre like mørke som en høstkveld.

Men bare vent. Når det er som mørkest, dukker som regel lyset opp også. Jeg satser på det.

Ha en fin en!

Dugnad og brannvern.

I dag var det høstdugnad i borettslaget. Jeg gjorde mesteparten av mitt bidrag ferdig i går kveld. Jeg laget lapskaus til alle. Det tok sin tid, men kunne gjøres på kveldstid når jentene sov. Så var det bare å koke den i dag.

Og det ga oss muligheten til å reise på Åpen dag på brannstasjonen. Jentene kjørte tre turer med brannbilen, og i år trengte jeg ikke lenger være med. De løp utallige ganger opp for å skli ned brannstanga. Det var veldig morsomt. Vi gikk postløp og det var storesøster som fant postene og svarte på nedten alle spørsmålene. Voldsomt så stor hun har blitt med ett. De prøvde å slokke brann, og de spylte på blink med brannslangen. I tillegg var det boller og saft. Brannhjelmen hadde de med hjemmefra, vi har tross alt vært med hvert år.






 
Bildet er lånt fra verdensveven.

Og etter at vi hadde spist lapskaus med naboene, var det jammen brannøvelse her og. Vi hadde allerede gått inn, for det var så kaldt. Men da naboen kom og sa ifra at nå var de her, ville jentene ut igjen. De var ikke imponert over all pratinga, men det var fremdeles gøy å slokke brann. Storesøster gjorde det nesten helt alene nå. Flinke jenta.

Den lille jenta mi sitter stadig og forteller meg ting hun har lørt om den fantastiske kroppen eller andre ting. Hvor vidundelig det er å høre. Og ikke minst se gløden i øynene hennes over alt dette hun lærer og oppdager.

Det er høst. Det er rått. Det er vind. Det blir snart veldig vakre farger. Men jeg kjenner jeg gruer meg. Gruer meg til alt det mørke og kalde. Og vonde.

Ha en fin en!

Hvem er dere?

Da jeg begynte å skrive bloggen, var jeg ikke sikker på om jeg ville fortelle det til noen. Først tenkte jeg på å ha en anonym blogg, men jeg er for ærlig til å ikke fylle ut alle punkter sannferdig. Og så dårlig på å huske passord at jeg liker å knytte ting opp til noe jeg husker fra før. Det er logikk i galskapen. Og system i rotet, selv om jeg tviler på at noen hadde skjønt den om jeg hadde prøvd å forklare.

Men uansett. Jeg var usikker på om jeg ville at noen jeg kjente skulle lese det. Men på den annen side ville jo ingen lese det om jeg ikke sa det til noen. Jeg hadde så lyst til å skrive. En dag kanskje med tanke på en leser også. Gjerne flere enn en også. Men jeg ville nå øve meg litt. Tviler litt på om jeg er strukturert nok over tid til å prøve meg på noen bokproskjekt. Og da skal jeg la være å fortelle hvor mange av de som i skrivende stund befinner seg  på dataen eller i hodet mitt.

Jeg fortalte det til en. Til han som maste etter at jeg fortalte jeg hadde vurdert å skrive blogg. Og han leste. Men det morsomme var jo at han ikke var alene om det. Jeg hadde over 200 sidevisninger før jeg engang hadde fortalt det til noen flere at jeg hadde en blogg.
Så delte jeg det på facebook. Og det økte. Men det er jo ikke så sikkert at alle mine venner er like begeistret for alt jeg deler. Så da laget jeg en egen side for bloggen min, så kan jeg dele det der. Den siden kan jo de som har lyst til å få vite når det har kommet et nytt innlegg, gå inn og like.

Og der inne ser jeg jo at noen av vennene mine er inne og leser. Men det er jo mange flere sidevisninger enn jeg har venner som liker siden min. Så hvem er dere egentlig?

Det er noe morsomt med å vite at det sitter noen der ute og leser om meg om mitt. Mine skriblerier og tanker. Uten at jeg vet hvem du er.

Og det fine er at det kan du jo fint gjøre.
Jeg synes det er fornøyelig at du leser. Tusen takk.
Og du må gjerne gå inn og like siden min på facebook også.
 
Kommentarfeltet er også åpent. Både her og på face.

Ha en fin en!

Nå er det nok regn

Det holder med regn nå. Veier er stengt og det er i plass til mer vann i Tinnsjøen. Og selv om jeg synes ruskevær og høst har sin sjarm,  følger det en del negativt med og.
Kroppen min er ikke glad for at temperaturen synker, og heller ikke alt regnet.  Jeg blir stivere og smertene øker.
Men det verste er at jeg får så utrolig lite overskudd og energi.  Jeg bruker opp det jeg har på jobb. Og det er ikke stort igjen til ettermiddagene. Selv om jeg sovner til barnetv.

Argh.... sånn kan det jo ikke være.
Noen som har noen gode tips, så blir jeg glad.

Ha en smertefri en!

Lille trille tulletrall

Enkelte ting er lettere å være nybegynner på når du er liten, enn når du er litt større. Som å lære å spille for eksempel. Jeg var aldri noe naturtalent på blokkfløyte, og læreren var ikke noe naturtalent som pedagog. Så mine minner derfra er heller ikke spesielt lystige og lyse.

Men her er jeg da. Helt nybegynner i å skulle spille fløyte. Jeg skal love deg jeg følte meg liten der jeg stod og ventet på læreren med fløyteesken i hånda og dryppende våt regnfrakk.

Jeg er ikke noe naturtalent, og fikk fløyta i går, så jeg har ikke rukket å øve nevneverdig heller. Så etter at han viste meg en hel masse lure ting, og jeg klarte å lage noe som lignet mer på lyder, enn ulyder, et par ganger, er det min tur til å øve på dette. Alene. Hjemme. Og der kommer en annen utfordring. Med full jobb, hvor jeg da etterhvert skal benytte mine forhåpentligvis tilegnede ferdigheter, og to barn, er det kveldene jeg må ty til for å øve. Det går greit for barna. De sover. Nabobikkja derimot, er ikke imponert hun heller. Jeg hører hu skvetter opp hver gang jeg fløyter til.

Så kjære nabo. Jeg har ikke tatt inn noe dyr til avliving. Jeg bare prøver å lære meg å spille. Jeg vet det ikke låter så fint. Men jeg ler mye. Det er jo en bra ting. Og etterhvert kan det hende jeg kan lære meg en sang. Som du til og med kan kjenne igjen. Hadde ikke det vært stas? Da skal jeg spille for deg i hagen. Og du kan klappe. Og tenke tilbake på den gang det var mest ulyder. Og glede deg over at det nå er lyder som ligner musikk. Kan hende det etter hvert blir litt vakkert også. Men jeg kan ikke love noe. Nå jobber jeg med å holde leppene slappe, smile litt og lage pfff...-lyd ned i fløyta. Jeg skal helst øve foran speil sånn at jeg kan se hvordan det ser ut. Jeg er overbevist om at det er morsomt.

Jeg måtte se. Og det så ikke så gæli ut. Jeg klarte å holde meg alvorlig. Så nå er det snart i gang å øve på å lage noen toner.
Læreren viste meg tre, og sa at disse skulle vi leke med en stund fremover. Jeg skal presentere meg for de nå snart når vi er alene. Og håper de vil leke med meg og.

Jeg har lite ambisjoner om å bli en dyktig fløytespiller. Men det hadde vært stas å ligge litt mer enn en uke i forkant av elevene sånn etterhvert. Og å lære å spille en sang. Det hadde vært morsomt.
I mellomtiden er jeg veldig flink til å le av og med meg selv. Så det kommer til å bli supermorsomme musikktimer fremover.

Og så skal jeg øve masse, så kanskje jeg føler meg litt mindre liten neste uke til neste spilletime.


Bildet er lånt på verdensveven.


Ha en fløyte fin en!

Valg, valg og atter valg.

Dette er en valgdag på mange måter. Den mest innlysende er jo at det er valg i dag. Så vi har selvfølgelig vært og stemt. Har man stemmerett, så må man bruke den. Det er bedre å stemme blankt enn å holde seg hjemme. Og tislig krøkes som god velger skal bli, begge jentene måtte jo være med. Og de fikk legge oppi hver sin stemmeseddel i urnene, to ganger. Det var stas. Vi stemte tross alt i kirkevalget også. Så vi har gjort vår borgerplikt i dag.

Så er det alle de hverdagslige valgene. Hva skal vi ha til middag og slikt. Alltid like stas. I dag var menyen satt, barna hadde bestemt litt hver. Så da ble det fiskekaker, ppteter, brokkoli og bernaisesaus med tyttebærsyltetøy. Merkelig kombo sier du? Prøv, det var ikke så gæli skal jeg si deg.

Jeg var så heldig at jeg hadde ordnet barnevakt til jentene. Så da vi hadde spist, dro jeg for en å prøve min 6. sans på Lysgården. Kjempekoslig kveld. Man trenger litt påfyll, få litt andre inntrykk.
Og der kom også valg opp. Flere valg. Mine valg. Slike man står i til daglig. Noen større enn dagens middagsmeny. Så gjenstår det bare å se da.

I dag har også fått utdelt instrument. Jeg skal lære å spille sammen med elevene mine. Kulturskolen er lærere. Og i morgen skal jeg få en spilletime, slik at jeg skal kunne hjelpe elevene til å lære det samme  neste uke, trur jeg. Hm... Noe sier jeg meg at det blir mye øving her fremover. Om jeg skal kunne holde tritt med, og helst ligge en uke i forkant av elevene mine.

Ønsk meg lykke til!

Godt valg!

Sløv søndag

Regnvær har en nesten hypnotiserende effekt på meg. Det er fantastisk å sove til. Selv om regn fører til mer smerter, så er lyden nydelig. Selv om søvnløshet og problemer med søvn er noe som ofte følger med flere av mine diagnoser, er jeg så velsignet heldig å vøre god til nettopp det å sove. Godt mulig det har en sammenheng med at kvaliteten på søvnen min ikke er av den beste, men jeg kan i allefall sove. Og sove gjorde jeg lenge i dag. Det er deilig å våkne og lure på om du burde stå opp, komme på at det er søndag og finne ut at det er langt på formiddag.

Og det gjelder å benytte anledningen, så jeg brukte dagen på sløve aktiviteter. Lyttet til regnet, puslet litt inne og sløva med repriser på tv.

SSå henta jeg jentene tidlig og tok de med på Rjukanbadet. Nå har vi jo halvårskort, så det gjelder å benytte det. De storkoser seg, og blir tryggere og mer vågale for hver gang. Vi har vært hekser, havfruer og haier. Jeg blir helt varm i hjertet av å se dem kose seg og mestre. Størstefrøken svømte i fjor sommer, men tror ikke lenger på det selv. Så nå har vi begynt på nytt. Og det går rette veien. Hun tåler til og med litt vann i ansiktet nå. Så vi leker, øver og koser oss. Så får heller jeg dra en annen dag alene og svømme litt.

Og i dag runder jeg 3000 sidevisninger. Tusen takk for at dere leser. <3 

I morgen er valgdagen. Håper dere alle har tenkt dere ut og stemme. Det er bedre å stemme blankt, enn å ikke bruke stemmeretten. Det sier at du bryr deg, men ikke vet hvem du tror på.

Bruk stemmeretten! Godt valg!

Ha en fin en!

Dyrskun

Jeg så for meg en slapp lørdag. Handle inn, styre litt med huslige sysler, gå en tur, slappe av og kose meg. Alene.

Men sånn ble det ikke.

Jeg sov litt lenger enn vanlig. Til ni. Lå lenge og vurderte å snu meg og sove mer, men nakken gjør så vondt helt ned til livet, så jeg ga opp hele greia og stod opp. Bare pusla, spiste frokost, betalte regninger og snoka på face.

Så kom det spørsmål fra ei venninne om vi ikke skulle ta en tur på Dyrskun i Seljord. Og hvorfor ikke?
Nå er jeg ikke på utkikke etter traktor eller noen noen ny melkeku, men det er alltids hyggelig å finne på noe med hyggelige folk.
Mye morsomt å se på, ikke minst folk. MYE folk. Jeg handla ikke stort. Ullundertøy til hu største og akasiahonning til vinterens te og desserter. Ja, og en leppepomade. Det får jeg jo aldri nok av.

Og for å komplettere denne høstdagen, spiste vi ute før jeg dro hjem. Så nå er det vel bare å ta fram noe håndarbeid, slå på tven og kalle det kvelden trur jeg.

Ha en fin en!

Kommentarer. Unnskyld!

Nå oppdaget jeg noe nytt. Det var jo kommentarer på bloggen min. Jeg har sett en før, men de andre så jeg først nå. Det var på ingen måte meningen å bære ufin og ikke svare når folk tar seg tid til å legge igjen noen ord.
Jeg ble veldig glad, og litt skamfull for at jeg faktisk ikke har sett det før nå.

Beklager folkens. Skal skjerpe meg! :-)

Det var veldig koselig med kommentarer. (hint hint)  :-)

Ha en fin en!

Kunst, kos og kaoskontroll

I dag var det kunsttur til Notodden. Jeg har noen kollegaer som er litt mer verdensvant enn meg, og veldig inkluderende. Så de drar i gang litt turer med ujevne mellomrom. Nå var det en utstilling med Ørnulf Opdahl og Sidsel Colbiørnsen på Telemarksgalleriet.

Nå er jeg ikke så veldig bevandret i kunstens verden. Og skal sant sies, så ville jeg vel aldri tatt turen på noe slikt alene. Ikke har jeg nok peil til å vite at jeg burde ha lyst til å gå dit, ikke har jeg tiltak til å gjøre det, og ikke er jeg så flink til å gjøre sånne ting alene. Så det er helt supert å ha kollegaer som drar i gang slike ting, slik at jeg bare kan henge meg på. For det er veldig hyggelig.

Dette var i grunnen ikke kunstnere jeg hadde hørt om. Men det sier ikke stort. Jeg er lite bevandret i slikt. Det var ikke helt min stil, men så har jeg jo heller ikke noen "stil" når det kommer til kunst. Men det var mye fint og imponerende. Og det var gøy å se hvordan noen kan trylle med maling på en slik måte. Lage lys og mørke med maling. Det var ikke akkurat noe som snakket veldig til meg. Men det var veldig morsomt å være der og kikke.

Og så er det jo en annen utstilling der, hvor Theodor Kittelsen blant annet har noen bilder. Han er jeg glad i da. Hans bilder vekker noe i meg.

Men jeg handlet da faktisk noe. Det samme gjorde ene kollegaen min. Hennes var noe større enn mitt kjøp. Og en litt annen prisklasse, men jeg er veldig fornøyd.

Bubbelurlampe på bordet under det vakre bildet med den vakre kvinnen i.

 
Vakkert bilde, selv uten kvinnen i. Kjell Nupen (Lånt bilde fra Telemarksgalleriets side)

Jeg kjøpte dette postkortet. Det talte til meg. "Et smil ligger i grøftekanten OPP NED"

Det ga meg assosiasjoner til løvetann. Til det å finne noe verdiløst i en grøftekant, løfte det opp og snu det til noe positivt. Gleden man kan finne på de mest uventede steder. På å bruke negative erfaringer til noe positivt. Til løvetannbarn. Jeg har et bilde på veggen av avblomstrede løvetenner. Ved siden av det, som en slags bildetekst, skal kortet få henge. Som en vakker påminnelse.

I Notodden følte vi oss litt som i Hollywood, med slike stjerner på gata. De var stilige, og måtte tas bilde av. Stilige var også disse lysestakene vi så på husfliden. De ga meg ideer til høstlige kjellerforlystelser.

Vi spiste på Eyde. Det var vel verdt pengene. Nydelig mat, nydelig dessert, hyggelig lokale og hyggelig betjening. Vi var strålende fornøyd og mette.
Sånn bortsett fra at betjeningen var uheldig og sølte litt saus fra desserten. På min kollegas nykjøpte veske. Hun kjøpte den i går, hadde ønsket seg lenge. Og får den tilsølt første dag hun bruker den. Ergelig. Og det hun fikk var en beklagelse da hun sa i fra. Håper virkelig at hun klarer å vaske bort flekken.

Hva er egentlig vanlig å gjøre når slikt skjer? Sånn fra restaurantens side, tenker jeg.

Vel hjemme følte jeg meg litt full av energi. Sliten, men med energi og litt overskudd. Så jeg fikk ordna litt klesvask og litt generell kaoskontroll i heimen.

Nå er det skikkelig helg. Helt-alene-helg. Grugleder meg. Liker godt sove lenge - delen. Og den delen som gir meg mulighet til å spise hva jeg vil, når jeg vil. Og gå tur i skogen, i mitt tempo, uten tanke på korte føtter. Det eneste som er kjedelig er den derre alene-delen. Men det går vel bra det og.

Ha en fin en!

Løvetannbarn

Bildet er lånt på verdensveven.

Yndlingsblomsten min er løvetann. De lyser opp en ellers kjedelig, grønn plen. De bryter seg vei gjennom asfalt. De vokser opp uansett hvilke hindringer som står i veien og lyser opp sine omgivelser som ingen annen blomst kan.

Løvetannbarna gjør nettopp det samme. De vokser opp og blir store sterke og vakre mennesker, uavhengig av om de har hatt vanskelige oppvekstvilkår. Og det gjør dem enda vakrere i mine øyne.

I dag leste jeg noe som rørte meg dypt. Jeg gråt. Ei flott dame har valgt å ordsette sin oppvekst som løvetann. For å dele. Hun har skrevet to innlegg nå, men hun har sagt det skal bli flere. Så du må gjerne følge.

Jeg tenker at det er viktig for alle små løvetenner som jobber med å bryte gjennom asfalten.
Det er viktig for alle oss voksne som ser løvetannfrø spire.

Håper du vil lese dette og at det treffer deg i hjertet. Eller som et slag i magen. Håper det rører.
Og om du vet om et løvetannfrø som sliter med å stikke hodet opp gjennom asfalten, så kan du bruke din stemme til å hjelpe. Ved å være der som voksen, og å si i fra til noen som kan gjøre noe.

For løvetannbarn finner som regel ikke stemmen sin før de blir store. Og hvem vet hvor mange små løvetenner som ikke klarer å bryte gjennom asfalten?

Bloggen finner du her.



Ha en fin en!

Lampeland

I dag har vi reist til Lampeland med jobben. Vi dro rett etter undervisning og i morgen er det planleggingsdag. I morgen blir det jobbing, i dag har det vært teambuilding og sosialt. Vi har hatt konkurranser og underholdning, og nydelig mat. Det er veldig god mat her. Men jeg merker at kroppen min ikke liker kjøtt. Så det ble tidlig kvelden for meg.
Men hva gjør det, med eget rom med veranda til og med? Nyter stillheten.

Det er kun en ting som er negativt så langt. De setter frem masse godsaker her, frukt, nøtter og kjeks. Og selv om det har blitt sagt i fra om på forhånd, så er det selvfølgelig et stort fat med epler der. Og et med oppskårne epler, og halvspiste  epler i søpla. Og gress og fy, så teit jeg følte meg da jeg måtte si fra.
- Ja, kan ingen andre spise det heller, da? sa damen.
- Joda, svarte jeg. - men da kan ikke jeg være her.

Hun virka ikke så fornøyd.  Men jeg later ikke som jeg er allergisk. Siden det eneste hun fjernet var fatet med de hele eplene, gikk jeg via etasjen over da vi skulle til middag. Bare for å slippe å gå gjennom det rommet.

Slitsomt. Og jeg hater det! Kjenner at jeg begynner å engste meg for offentlige steder. Spesielt nå på høsten. Hva når jeg skal ut og fly?  Folk spiser jo detta overalt.

Kjenner du til noen som har blitt kvitt allergier, blir jeg veldig glad om du gir meg tips til hvordan.

Nå skal jeg krabbe under hotelldyna mi og høre på de rett borti gangen som morer seg høylydt. Koselig. Jeg sovner uansett jeg. Er heldig der.

Ha en fin en!

Hverdagsglede/ ikke så godt vant.

Endelig er kjellerboden min rydda. Alt som ikke er mitt, er ikke borte, barw flyttet inn i en av mine andre boder. Men vedboden min har nå endelig plass til det den er skapt for. O salige lykke! Så nå gjenstår bare å få tak i veden.
Alle har jo en vedfyr de anbefaler. Så nå er det bare å finbe ut hvor jeg får mest for penga, vente på penga, og så ved.....

Gleder meg til å kunne gå vinteren i møte uten redsel for å fryse.

Det skal ikke mer til for å glede meg.

Jeg er forresten ikke støl eller veldig ødelagt i dag. Lykke!

Ha en varm en!

Ørnenipa

I dag reiste hele barneskolen på tur sammen. Vi gikk opp til Ørnenipa 1333 moh.
Det er ca 5 km en vei og en kjempefin tur. I følge elevene var det masse gjørme, masse blåbær, og masse fin utsikt.

Det tok litt mer enn 1,5 time opp. Det kan ha noe å gjøre med at vi gikk fire busslass med barn og voksne sammen i første pulje. Men humøret var det ingenting å si på.
Og om noen var slitne da vi kom opp, gjorde utsikten, nista, og tursjokoladen til at humøret holdt seg på topp.

Vi har utsatt turen to ganger pga regn. Og det var bra. For jeg vet at det er mange fornøyde barn med en positiv turopplevelse nå, en liten solskinnshistorie. Tror kanskje litt færre ville vært så fornøyd om vi hadde tatt turen i øsende regn.

Om du ikke kjenner det kribler litt i turgenet nå, se på disse:



Dette er tatt helt i begynnelsen av løypa. Vi har ikke enda kommet oss ut av hyttefeltet.







Her er utsikten fra toppen av Ørnenipa. Gaustatoppen som troner over den snart mørklagte dalen hvor vi holder til.

Vakkert ikke sant?

Jeg var superfornøyd med at kroppen min kom seg opp dit med så lite krangel. Etter å ha sittet og kost oss på toppen i vinden, kjente jeg at det var tungt å komme i gang igjen. Kroppen liker dårlig vind. Men det gikk veldig bra. Vi tok det pent og rolig ned igjen. Ingen stress.
Jeg må innrømme jeg kjente det godt, og det var deilig å sovne litt til barnetven. Og jeg blir ikke overrasket om jeg kjenner det i morgen. Men jeg kjente det ikke en eneste gang i hjertet mitt, og det må jo være et godt tegn.

Ha en fin en!

Supersøndag.

Søndager er fine. En dag man kan sove lenge, sløve ekstra, ta seg en tur, finne på noe hyggelig sammen, og lage mat som tar litt tid.

Her i huset startet dagen klokka seks. Det er liksom bare sånn når man har overnattingsbesøk. Ingen tid til å sove da. Jeg prøvde å si at det var så tidlig at det ikke var lov å stå opp. Men det virka dårlig. SÅ det var bare å fore dem med litt enkel frukt og slå på barnetv. Med forrige overnatting friskt i minne, turde jeg ikke å sovne igjen, men jeg nekta å være i oppreist stilling. Så jeg krølla meg under dyna litt til. Med ørene spisset etter skummel stillhet eller lignende.

Det som aldri slutter å overraske meg, er mengden påfunn sånne små mennesker kan komme opp med på kort tid. Og hvordan to jenter, som vanligvis er så søte, blir monster sammen. Eller nei, hekser var det. De var slemme hekser, og det var GØY! Ble jeg fortalt. Ene øyeblikket, er de skjønnest i verden. Bestevenner med hjerter rundt. Neste øyblikk er de storesøsters mareritt. Eller en litt sliten og trøtt mammas.Vinduskarmen var vel heller ikke imponert.

Men vi fikk nå kost oss også. Rjukanbadet vasket bort nesten alle stemplene, og myket opp en litt stiv mamma. Det var godt.

Og i bilen på vei hjem sovner mini. Og får seg en time på sofaen så mor får laget mat i ro og fred. Det trengte vi begge, for hun blir lettere gretten av lite søvn.

Siste tiden har vi alle sett bilder vi skulle ønske vi kunne viske ut. Av barn og voksne som setter livet på spill for å flykte fra en hverdag de færreste av oss kan forestille oss. Så vi brukte litt tid på å samle ting vi har sortert ut som for smått til jentene. Litt som vi håper noen andre kan ha nytte av. Det er liksom så lite i den store sammenhengen, men man vil gjerne bidra. Det jeg likte best, var at jeg endelig fikk jenten motivert til å ville kvitte seg med leker de alikevel ikke leker med. Når du er sju, blir du rørt over at du kan hjelpe litt. Og blir ivrig. Er du fire, er visst det viktigste at man har flest mulig ting. Den er min, var hyppig hørt.
Men vi endte opp med en søplesekk med leker. Forståelsen for at noen kanskje ikke lenger hadde kosedyret sitt var stor. Redselen for at hun måtte gi fra seg sin, var større.

Supersøndagen ble avsluttet med kino. Karsten og Petra på safari. Søt film. Mini syns den var litt skummel en liten stund. -Nå vil jeg ikke se mer. Nå drar vi hjem. proklamerte hun. Men etter et par minutter på fanget, krabbet hun tilbake i stolen sin, og kunne ikke huske hun hadde syntes noe var skummelt etterpå.
Salen var full av store og små kjente. Mini hadde en god venn bak seg som syntes det var kjempegøy at vennen satt foran. Mini derimot så film med halvåpen munn. Oppslukt. Hun hilste ivrig et par tre ganger. Men mot slutten av filmen sier hun: -Ja, jeg vet det. Du trenger ikke si det så mange ganger.
Mor klarte ikke irettesette den kjølige responsen, for hun var for opptatt med å skjule at hun satt tvikroket over den tørre kommentaren til det lille bøllefrøet.

Håper du også har hatt en fin en! 

Kos med jentene.

Lørdager er til for kos. Og når det er Kjærringsveiv i byen, så er det også litt som skjer. Så etter at vi hadde sovet lenge (over 7) og spist frokost med egg, kledde vi oss og dro i vei. Ut i regnet.

                


Jeg kjente at det ikke var så trist at jeg ikke hadde mulighet til å være med i år alikevel. Vi kikka i boder, handla litt og koste oss. Mesteparten av tiden da. Det tok jo litt tid dette her. Avtalen var at vi skulle kikke i bodene, og handle sko til storesøster. Og om det ikke ble for sent, og det ikke var for mye folk, så skulle vi dra på Rjukanbadet.

Vi fikk handla sko. Vi fant lørdagsgodteri. Vi handla mat. Og vi kjøpte nye, fine luer til vinteren. Flotte bodkjærringene. Fikk til og med handla en julegave. Og så kjøpte jeg jommen meg en liten gave til meg selv også. Hadde ønsket meg lenge. Det er lenge til jul, og trur ingen ville kjøpt det til meg da heller, så jeg gjorde det selv.

Så dro vi ned til Rjukanbadet. Parkeringsplassen var helt full. Utebassenget var helt fullt. Vi dro hjem igjen, og prøver heller på nytt i morgen.
Og heldige som vi er, fikk vi ei lita ei til på besøk. Storesøster var kanskje ikke like begeistret hele tiden. Bare halve. Den halvdelen da de små lydig lekte elever på rommet hennes, var greit. Den delen da de små rotta seg sammen og var fæle med den store, ikke så stas. Delen da de alle danset rundt i stua med ballerinaklær og storesøster leker instruktør er bare herlig. Er veldig fornøyd med at jeg fikk filmet den.


På toppen av det hele klarte jeg å lage mat jeg aldri har gjort før i dag. Veganburgere. De ble gode. Overraskende gode. Men neste gang vil jeg kutte ut sesamfrøene. De gir en litt spesiell smak som vi tror det blir bedre om vi kutter ut. Men de kan fint anbefales.
Her er oppskrifta.

Nå er alle lagt. Lurer på om jeg får de to minste til å sovne på samme rom i kveld. De ler og tuller som de skulle hatt betalt for det. Det er vel i grunnen jobben deres også, med tanke på at de kun er rundt metern.

Ha en fin en!

Høst, helg og hygge

Da jeg dro på jobb i dag tidlig, skulle jeg gjerne hatt et skikkelig kamera. Tåka lå tykk nedi dalen. Som et lokk godt trykt ned mellom fjellsidene. Da jeg kjørte ned i tåka, ble den guloransje og sola stod midt i som en syk måne. Jo lenger ned jeg kom, jo mer brøt sola gjennom. Det var rett og slett magisk. Men da jeg kom ned på parkeringsplassen og ville knipse litt bilder med mitt mobilkamera, viste det seg at sola hadde jaget mye av tåka, og kameraet på telefonen min kommer atter litt til kort. Men litt fint er det da.

                         


Høsten kommer ofte med følge. Herlige farger, innehygge og sår hals. Man må liksom gjennom den der forkjølelsen. Så her sitter jeg. Med skjerf, en stor tekopp, tv, data og bunadssøm. Skal krabbe opp i sofaen og pleie meg selv. Barnetv i dag var på sofaen med ei snelle oppå meg. Og jeg, jeg var ikke dårligere enn at jeg koste meg rett inn i drømmeland en liten stund.

Minstefrø lærer fort. Hun satte selv gummistøvlene til tørk da hun kom hjem fra barnehagen i dag. De var våte mente hun. Ikke at de var det, men jeg satte så pris på initiativet at jeg måtte jo vise henne hvordan hun slår den på også. Tenker at det kan komme til nytte utover høsten og vinteren.

                                          

Og nå ligger helgen åpen foran oss. Det er kjærringsveiv i morgen, så damene har inntatt byen. Vi må en tur ut og kikke på alt livet og bodene i morgen. Og søndag kommer Karsten og Petra på kino. Kan bli en koselig helg detta. Og om alt går som jeg har blitt fortalt, kan det være kjelleren har plass til ved etter helga. Og da, kan høsten bare komme.

Ha en fin en!

Venninnelunsj og rosesøm

Det er ikke bare kroppen min som oppfører seg som den skulle vært godt over pensjonsalder. Hele jeg gjør det i blant. Jeg liker å late som jeg er en herlig blanding av meget barnslig og gammel bestemor. Vær grei og ikke ødelegg illusjonen min.

I kveld har pensjonisten i meg vært på syklubb med sin fremtidige bunad. Og vi snakker ikke noen hvilken som helst bunad, men selveste Tinnbunaden. Jeg synes selvfølgelig den er den fineste, helt objektivt sett. Og den eneste bunaden i Norge som sys frihånd. Ikke ferdig tegna opp med ferdig bestemte farger. Men en bunad, slik de ble laget før. På frihånd, med egen personlig vri.

Jeg holder på å lage en til meg. Men det tar veldig lang tid. Den skal bli ferdig til 17. mai. Men jeg har ikke bestemt hvilket år enda. Men denne, og en til, må bli ferdig innen eldstefrøkna står til konfirmasjon. Så det er godt med høst og kvelder skapt for å sitte inne med håndarbeid.
Så da er det bare å håpe på at hendene holder.

Her er den for en stund siden. Du ser det er en stund til den er ferdig. Jeg har riktignok kommet litt lenger nå, men orka ikke å ordne med bilde nå. Da ser det ut som jeg har kommet mye lenger når jeg en senere gang legger ut et bilde og. 

Og når jeg skal slike ting, var jentene på overnatting hos pappaen sin. Så da fikk jeg jammen meg ordna til en sen lunsj/ tidlig middag med ei god venninne.


Ha en fin en!

Høst

Jeg liker høsten. Den kommer alltid med en ny start.
Jeg har gått på skole i alle år, og fortsatte bare med det. Eller noe. Godt mulig jeg har blitt litt miljøskada, men jeg føler alltid at høsten kommer med en ny start. Et nytt skoleår, nye muligheter. Det nye året ligger foran oss med blanke ark og fly\ust av fargestifter, penner, tusjer, sakser og glitter. Vi er klare.

Noe skjer når sommeren må slippe taket og verden blir vasket ren for sommerens synder. Jeg tror det er er det som skjer, for nå er det rene syndefloden ute.

Etterpå kommer lufta til å bli klar og ren. Og så kommer alle de vakre fargene. Det er rett og slett litt magisk.

Jeg har begynt å tenne lys inne. Deilig. Kjenner jeg er klaer for høstkvelder med tekopp, levende lys og pledd.

Masse pledd og telys, om ikke jeg får noe ved i hus snart.

Men for øyeblikket er jeg fornøyd med å sitte inne mens vannet renner langt over sine bredder, og holder sivilforsvaret og andre frivillige opptatt. Nyter lyden av skotørkeren som jobber. Den overdøver til og med lyden av fossen utafor. Og det skal godt gjøres.

Ha en tørr en!

Hjerte - smerte og bursdagsbesøk

Jeg var ganske sikker på at legen ville si at det bare var fibroen som leika med meg. Sånn godt over nitti prosent sikker i grunn. Han klemte og trykket. Fy, så vondt det gjør. Triggerpunkter kaller mannen det. Og jeg skal lovet det trigget. Det trigget lysten til å sette en knyttneve i ansiktet hans. Eller et kne mellom hans. Hardt. Men jeg kommer fra et møblert hjem, og klarte å besinne meg.
Jada, triggerpunkter, helt typisk. Så bra, sa jeg og smilte. Joda, men det er ikke noe å gjøre med det da, sier han. Men det er jo ikke noe problem. Smerte kan jeg tåle. Når jeg vet det ikke er noe farlig.

Men så begynte han å stille litt flere spørsmål. Og så var med ett ikke alt like enkelt. Han kikker rart på meg, litt vantro. Er du sikker? Eh... ja. Sier jeg noe galt, er det feil at det klemmer når jeg anstrenger meg? Trur han at jeg snakker mot meg selv? At jeg finner på dette. Sitter vi ikke bare her og virkelig bekrefter at det er fibroen som leker med meg? Eh.... nei.

Legge meg inn????? Jeg tenkte det hadde rabla for mannen. En times kjøring unna vil han legge meg inn. Jeg kan visst ikke gå sånn. Hadde vi fremdeles hatt sykehuset her, kunne han lagt meg inn der, fått sjekka det skikkelig og jeg ville vært ute igjen i kveld. Men nei, så lett skal det ikke være.
La oss sjekke EKG først, sier legen. Og jeg får sitte alene og gruble på venteværelset en god stund. Hva gjør jeg med unga om jeg blir lagt inn? Jobben? Hva om det faktisk er noe galt med meg? Så blir jeg ropt opp for blodprøver og EKG.

Vente litt til. Inn igjen. Han er ikke like morsom lenger, denna legen min. Ser litt bekymra ut i grunn. EKGen ser fin ut, men om det er som jeg beskriver, så burde jeg ikke gå fritt. Han har ikke noen tro på at det er noe alvorlig. Ikke noe annet enn vondt. Men helt sikker kan han jo ikke være. Og det har vært hjerteproblemer i familien. Mest derfor. Jeg tenker at kanskje jeg overdriver. Kanskje det ikke er sånn jeg har følt. Kanskje jeg skal si jeg bare tulla. At jeg tok feil. Jeg klarer ikke være tøff mer. Noen tårer truer med å stikke av. Jeg vil virkelig ikke legges inn. Han ringer for å og konsulterer en lege på sykehuset. Frem og tilbake. Får ikke tak i riktig lege. Så jeg blir til slutt sendt ut igjen på venteværelset mens han tar en pasient til i mellomtiden. Det var ikke spesielt gøy å gå forbi alle folka da. All bekymringen boblet opp, sammen med tårene. Jeg så det satt kjentfolk der. Jeg hilste ikke. Klarte ikke. Tårene rant. De var veloppdragne nok til å kikke en annen vei og late som de ikke så det. De lurte nok veldig. Men de sa ingenting. Lot meg få late som jeg ikke hadde sett dem.

Legen tok det så alvorlig. Jeg ville han skulle si at det ikke var noe. At det bare var smerter. Smerter er greit. Jeg gjentok det på nytt da jeg kom inn igjen. Denne gangen hentet han meg inn igjen mens han hadde denne eksperten på øret. Akkurat som om det gjorde meg noe roligere. I det vi kom inn ble de enige. Jeg må ikke legges inn. Men jeg må snart på en belastningsEKG. Han bestiller time. Og muligens noe bildegreier med kontrastvæske. Etter hvert.

Jeg er heldig som har en lege som er dyktig i jobben sin, og som tar meg på alvor. Men jeg skulle ønske det ikke ble så alvorlig. Jeg er så vimete at kanskje jeg bare husker feil? Slike teite tanker sitter jeg med. Jeg vet at alt jeg har sagt er sant. Men blir alikevel i tvil. Jeg vil ikke det skal være sånn om det ikke er bra.

Ja, ja. Så blir det tur til sykehuset snart da. Det er vel også en erfaring å ta med seg... Eller noe.

Men så heldig som jeg er, så fikk vi familie på besøk i ettermiddag. Så det var ikke lenge jeg kunne holde på de negative tankene. Barnas tante og søskenbarn med kjærste, kom på mat, kake og kos siden de ikke hadde mulighet til å komme da vi hadde selskap. Det er i grunnen bra, for da kan vi dra de hyggelige besøkene litt utover og virkelig kose oss med dem.

Takk for alle hyggelige meldinger i går. Det varmet. Det er godt å vite at det finnes så mange gode folk der ute.

                Bildet er lånt fra verdensveven.

Ha en herlig en!