Alene...igjen

Jeg skjønner ikke lenger hvordan det er mulig. Jeg trives i grunn alene. Det er godt å være for meg selv i blant. Men nå føles det ikke lenger noe bra. Det er bare vondt.

Jeg er ikke lenger alene, men ensom. I disse helgene er det bare meg. Meg og tomhet. Den pakker meg inn som et tungt, stort ullteppe. Og med en kropp som gjør vondt i tillegg, føles det nesten lammende.

Dette skyldes mine valg. Jeg har gjort alle valgene som har ført meg hit jeg er i dag. Og mine valg skal føre meg ut av dette. Men veien dit er både humpete og vond. Men jeg skal dit.

Jeg har så mange ting jeg gjerne skulle gjort denne helga. Det eneste som mangler er energien til å gjennomføre dem.Energien og evnene. Hendene virker ikke så godt. Vel, helt ærlig så er det vel jeg som ikke virker så godt. Tiltaksløsheten bare kommer sigende, og enkle oppgaver blir nesten uoverkommelige. Jeg hater at det blir sånn, og det gjør at jeg blir sur på meg selv, som igjen gjør at jeg føler meg enda verre osv. En dårlig runddans. 

Syke samlerer går på tv. Det hjelper litt. Jeg er ikke der. Under andre omstendigheter kunne jeg vel vært der. Men jeg er for sta. Har jeg ikke latt meg knekke til nå, vil det nok aldri skje. Men det er øyeblikk da jeg har mest lyst til å krølle meg sammen til en ball, trekke dyna over hodet og bare gi opp.

Men det er ikke et alternativ. Jeg har for mye jeg vil gjøre, så masse ugjort, uopplevd. Og jeg har jentene. Jobben min er å gi dem alt jeg har manglet. Det koster bare litt mye i perioder. Jeg har ett oppdrag.

Det blikket kvinner får når de snakker om mammaen sin. Når livet blir vanskelig og de snakker om å reise hjem til mamma. Det blikket som lyser varme. Varme som i lunt kjøkken med nybakte boller og kakao. DET blikket. Det skal jeg gi mine jenter. Når de blir voksne og snakker om å hjem til mamma. Da skal de få dette blikket. Det er i alle fall planen.

I mellomtiden sitter jeg og føler meg maktesløs. Det er som om jeg senker skuldrene når jentene er borte. Senker skuldrene så hendene lander i fanget og pusten går ut av meg.

Men ikke så mye lenger. Jeg kommer jo ingen vei med å velte meg i selvmedlidenhet. Så jeg må vel snart sele på og gjøre noe med det.
Det er jo derfor jeg ikke går på en skikkelig smell. Jeg vet at detta ikke fører noe sted. Jeg vet hvorfor disse følelsene er her. Jeg vet hvor alle engstelsene kommer fra. Og jeg vet hva jeg må gjøre for å komme meg ut av det. Jeg vet at jeg må sparke meg selv i baken. Plugge musikk i øra og bare gjøre det. Og jeg skal gjøre det. Snart.
Bare gråte meg ferdig, og drikke en kopp te.

Ha en fin en.