Blåtorsdag

Når du hører det knirker om morgenen når du prøver å komme deg ut av senga. Når kroppen er smidig som knekk. Kjennes ut som influensaen herjer, selv kuldegysningene og det varme hodet er på plass. Fingre så stive at glidelåsen til jentungen ble utfordrende. Varme ullklær ble pakka på. Og jeg gikk på med krum nakke for å møte den nye dagen.




Godt innpakka hender og håndledd. Det hjelper noe.

Du merker det er høst på de stive fingrene som jobber for å holde på rattet. På smerten som skyter gjennom armen hver gang du vrir på rattet for å svinge. På utfordringen det er å åpne døra til jobb. Det var bare så vidt jeg ikke måtte be elevene om hjelp.

Det hjalp litt at jeg ikke hadde andre enn meg selv å tenke på etter jobb i dag. Jeg kjøpte mat som hverken krevde for- eller etterarbeid. Fjordlands lammefrikassè. Når jeg slutta å tenke på hva det var jeg trudde det skulle smake, var det ikke så værst. Og med en nesten tre timer lang middagshvil, begynte kroppen å mykne opp.

Jeg er såpass heldig at søvn ikke er noe problem. Eller, kvaliteten på søvnen min er det vel så som så med, men jeg har sjeldent problemer med å sovne. Så etter litt sofasløving så skal det ikke bli noe problem å sove i natt. Og når jeg da har vært så avslappa i dag, burde jo kanskje morgendagen bli bedre. Ikke sant?