Kvelden før kvelden

Det er kvelden før kvelden,  og alt er litt rart.
Ute sprutregner det, og plussgradene er i flertall. Jeg måtte ha på solbriller i dag. Det er litt rart.

Dette blir første jula på mange måter.
Første jula uten jentene mine.  Det er ikke bare rart, men vondt. Mangler en bit av julestemningen da. Men til trøst er det også første jula med kjæresten /forloveden/bestevennen min. Så da har jeg i alle fall to herlige lånejenter å nyte julegleden til. For julegleden er vakrest når den speiler seg i et barns øyne.

Dette er også første jula som veganer. Nøttesteika lukta ufattelig godt. Det fine med veganermat er jo at den kan prøvesmakes før den stekes. Og den smakte nydelig. Gleder meg.
Ribbe var tidligere favoritten. Ingen jul uten liksom. Jeg påstod faktisk før at jeg aldri kunne bli verken jøde eller muslim fordi jeg ikke ville være uten svinekjøtt.  Men noe skjer når man slutter å spise kjøtt. I dag luktet ikke ribbe godt, men ekkelt. Og tanken på å spise det byr meg i mot. Rart.
Nå vet jeg jo at jeg ville måttet betale med smerter om jeg spiste det, men det hindret meg ikke i fjor.

Første jula...
Litt rart, litt vondt, men mest fint.
Jentene koser seg med pappaen sin,  og vi tar feiringa sammen senere. De likte tanken på to feiringer.
Og så er jeg jo så heldig å få være med min kjære og hans familie. Mammaen hans er jo bare søt og får meg til å føle meg velkommen. Og den søte bestaen hans som minner om min egen besta. Og bonusjentene med sine klemmer og juleglede. Med slik varme overlever man selv fravær av jentene.

Håper du har en fin julefeiring med noen du er glad i. At du finner glede i de, og det,  du har, og ikke fokuserer for mye på det eller de som mangler.

De beste ønsker for jula!

Hvordan går det?

Noen spørsmål er teite, irriterende og frustrerende.

Altså, ikke spørsmålene i seg selv, men det faktum at de tidvis forventer et svar.

Før syntes jeg det var så teit med slike selvinnlysende spørsmål av typen; - Jasså, ute og handler? Når man møtes i butikken. -Klipt deg? når man har 20 cm kortere hår over natta. osv. Men jeg har blitt eldre, og jeg bruker de selv. Jeg forstår kanskje litt mer av disse sosiale konvensjonene nå. Kanskje. Litt.

Men en ting jeg ikke klarer helt å innordne meg, er denna greia med å spørre folk om de har det bra uten andre forventninger enn at de svarer ja bra, uten noe mer innlevelse eller medfølelse enn det. Og rebell som jeg er, klarer jeg ikke helt å leve opp til disse forventningene.

Tre uker gikk jeg fullt sykemeldt, før jeg startet i 50%. Jeg følte meg bedre, men bare bittelitt. Jeg hadde det på langt nær bra. Jeg hadde vondt og var utrolig sliten. Det var forferdelig slitsomt. Det ER forferdelig slitsomt.
Første dagen tilbake sov jeg litt etter å ha levert ungene, hadde tre undervisningstimer, og måtte hjem og sove litt til før jeg hentet ungene igjen. Det gjør noe med hodet å ha det slik. Jeg føler meg som en blæh...
Når da velmenende kollegaer møter meg i gangen og sier; går det bra? i forbifarten, så klarer jeg ikke la være å svare nei.

Nei, det går ikke bra. Jeg er sliten. Jeg føler meg som en bjørn som er flere måneder for sent ute med å komme meg i dvaleposisjon i hiet. Jeg har vondt i kroppen, men det er noe man nesten blir vant til etter hvert. Jeg har laget meg strategier for å klare hverdagslige ting, selv de dagene da kroppen ikke virker helt. Smerten er ikke det verste.Det verste er å ikke vite når man skal fungere igjen. Noen dager har jeg plutselig litt energi, og jeg setter i gang med et stort smil. Prøver å få gjort noe av det jeg har skjøvet unna ellers. Men jeg passer hele tiden på å ikke "slite meg ut". Ja, det høres helt idiotisk ut. Det føles enda mer idiotisk. Jeg må liksom passe på at jeg ikke "tar meg helt ut" for da vil jeg bli straffa med enda mindre energi i morgen. Og gjerne mer smerter. Men når man først har litt overskudd, er det ikke så lett å bare roe ned.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ikke har ME. De har enda mindre energi enn meg, og må rasjonere energien utover. Dere har min dypeste medfølelse. Håper virkelig de kan finne en kur for detta snart.

Jeg håpet legen hadde funnet noe gøy på alle blodprøvene han tok. En rar liten sykdom som kan kureres eller fikses med et eller annet. Men nei, så lett skulle det ikke være. Det er fremdeles bare denna teite fibroen. Og det er fremdeles ikke kommet noen vidunderkur. Jeg har prøvd det meste av det som står av forslag. Noen av de gjorde bare ting verre, noe virker. Jeg har jo til og med endret hele kostholdet mitt for denne sykdommen. Nå spiser jeg kun plantebasert. Det hjelper, men det er ikke nok. Det er liksom aldri nok. Nå blåder det ute, og det er det ikke en grønnsak i verden som hjelper mot det, dessverre. Jeg må bli flinkere til å svømme, gå tur og gjøre yoga. Det virker. I det siste har jeg ikke klart å svømme så mye pga smerter, men varmt vann hjelper det og.
Det hadde sikkert ikke gjort noe om jeg hadde kuttet ut sukker også. Men jeg tenker det er viktig å ikke bli ekstrem. Noen laster må man da ha?
Og trøst. Man trenger trøst. Når livet er som kjipest så hjelper det faktisk med Netflix, strikketøy og noe søtt. Seriøst. På humøret i alle fall. Det hjelper på humøret.
(Ja, jeg vet det er dårlige unnskyldninger, men det er snart jul. Jeg skal revurdere det etter jul.)

Men tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om; spørsmål. Jeg pleier ikke spørre folk hvordan de har det, med mindre jeg faktisk er interessert i hvordan de virkelig har det. Jeg har full forståelse for at det ikke alltid er noe folk vil snakke om, det er ikke det. Men jeg er nok ikke godt nok oppdratt til å orke å juge på en dårlig dag. Så moralen er noe sånt som; ikke gidd å spørre meg hvordan jeg har det, om du ikke er klar for å høre svaret. Det er ikke hver dag jeg orker å klistre på meg et smil og juge.

Og ja, jeg vet at Du spør fordi du vil vite det. Og jeg vet at jeg gjør akkurat motsatt av hva jeg skriver her. Klistrer på meg et smil og sier at det går bra. Men jeg har ikke noe lyst til å bare klage hele tida. Det er ille nok at jeg i en alt for lang periode nå ikke kommer gjennom hver dag uten en liten lur. Jeg har hoppet over å være voksen og gått rett til gamling.
Men selv om ikke legevitenskapen har kommet dit helt enda, så nekter jeg å gi opp. Jeg skal bli frisk en dag. 

Fibrofantasier

Når man har høy feber, får man ofte feberfantasier.
Når man har fibro, og virkelig kjenner den sitter i kroppen, da får man fibrofantasier.
Eller, jeg kan i grunnen bare snakke for meg selv, men siden jeg liker å tro at jeg har litt innsikt i menneskesinnet, velger jeg å tro at jeg ikke er alene om dette.

Den største fantasien, er at dette kommer til å gå over. En dag finner de en kur, eller en dag finner jeg noe som virker så godt for meg, at det ikke finnes det møkkaværet lenger som kan slå meg ut. Denne fantasien tror jeg vi er mange om å ha. Det er nok derfor det stadig dukker opp "artikler" om at noen har funnet en kur, noen har funnet årsaken osv. Beklager så meget, men dette tror jeg på den dagen legen min forteller meg om det. Jeg tror i alle fall ikke på det når det er skrevet på så dårlig norsk at selv google translate ville skammet seg.

Jeg drømmer om at jeg kan aktivt gjøre noe med dette. Smerten er ikke det verste. Selv om man kan bli tussete av den etter en stund. Smerte er bare smerte. Men utmattelsen, den sliter jeg skikkelig med å godta. Jeg har ikke energi. Det hjelper så lite hvordan jeg enn vrir på det, kroppen min bestemmer hva jeg orker og ikke. Jada, jeg kan presse den og slikt, men aldri uten å betale for det. Fibrotrollet styrer showet. Og jeg må i blant planlegge for å ha energi til det som virkelig teller, nemlig å ha en ettermiddag sammen med jentene uten at tålmodigheten ryker for småting, eller at jeg blir surpumpmamma fordi jeg er så sliten.

Og når jeg snakker (eh... skriver) om energi og utmattelse, er den største fantasien at folk ville forstå. Ikke sånn skikkelig, jeg ønsker ikke dette for min verste fiende, men kunne se at det ikke er det samme som å være lat. Det er ikke slik at om jeg bare får ræva ut av sofaen og begynner å jogge, så blir jeg frisk. De fleste mener jo heller ikke det. Men utenforstående vil veldig gjerne komme med gode råd til ting som vil gjøre det bedre. Jeg vet det er velmenende, men det er også litt vondt. For jeg ønsker meg så utrolig høyt at det var slik.
Om jeg bare er flink og gjør yoga hver dag, ligger på spikermatta hver kveld, tar sol, går tur, svømmer osv. Så vil jeg få energi av dette, og bli bedre. Og ja, det stemmer til en viss grad. Dette er alle ting jeg har funnet ut at funker for meg. Men dessverre ikke alltid. Noen dager burde jeg nok hatt et tupp i ræva for å gjøre slikt. Spesielt siden man kvier seg for å gå ut og gjøre ting slik at folk ser deg og lurer på hvorfor du kan gjøre det og det, når du er sykemeldt. Mens andre dager, er det faktisk ikke plass til det en gang.

Jeg gjør litt. Jeg gjør mine lange dype åndedrag flere ganger om dagen, selv om jeg ikke kjører fullt opplegg. Det er det eneste jeg klarer å huske uansett. Å puste.
Jeg har endra kosten min slik at fibrotrollet får mindre mat. Det eneste som gjenstår på det området er å kutte sukker. Det er vanskelig. Kjøtt, melk, egg, selv ost, var enkelt. Det blir lettere for hver dag. Men sukker er ikke så enkelt. Kanskje jeg skal ha det som nyttårsforsett, å kutte sukker i tre uker og se hvordan det går. Hm... Noe å tenke på.

Nå er det ikke slik at noen har kommet med slike velmenende råd på evigheter. Jeg tror det mest er ekkoet av min egen stemme. Den derre flinke jenta som sitter inni der et sted, og veldig gjerne vil. Jeg har nok ikke helt klart å ta livet av henne, men hun har blitt mindre og meget spakere. Hun prøver innimellom. Spesielt når jeg sitter som nå og føler meg liten og svak. Da prøver hun med noen spark om at jeg burde bare gjøre sånn og sånn. Hun er teit. Jeg geiper til henne og trøster meg med at jeg strikka ferdig en sokk i dag. Det var bare ti omganger eller noe igjen, men dog.

I morgen skal jeg stikke av fra alle de tingene jeg burde gjøre. Tilbringe helga med den som gir meg aller mest energi, foruten jentene. Og jeg skal legge fra meg dårlig samvittighet over alt jeg heller burde gjort. For helgen er ikke bare burde burde. For tenk for at nemlig. Kanskje det gir mer energi. Håper det. For nå begynner jeg å bli mektig lei.
Misforstå meg rett, jeg liker Dexter, men jeg kunne fint klart meg med en episode hver kveld. Jeg får heller være takknemlig for at jeg lever i et velferdssamfunn hvor det er plass til slike som meg. Som plutselig ikke virker en stund. Tro meg, jeg kommer sterkere tilbake. Blir det ikke bedre når snøen kommer da dere?

Nederlaget

Det føles som et nederlag. Jeg vet at det ikke er det, men det føles sånn. Det føles som jeg ikke når opp, at jeg kaster inn håndkledet eller noe. Det er ingen god følelse.

Da jeg fikk diagnosen fibro, hadde jeg latt det går for langt. Jeg hadde tappet kroppen min helt for energi. Og jeg brukte flere måneder før jeg klarte å gjøre stort annet enn å sove. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle dit igjen. Aldri.

Jeg visste jeg måtte ta en pause snart, men jeg håpet at jeg kunne unngå det. Hvile litt mer. Gjøre ting som ga energi. Vel, det var ikke nok. Sykemeldinga er et faktum. To uker. Så skal jeg tilbake til legen.
Det finnes ingen medisin som kurerer detta. Jeg gikk ikke like sent som sist denne gangen. Jeg sover ikke hele dagen. Bare en liten lur. Eller to. Men jeg har ikke energi til stort. Det er frustrerende. Og frustrasjon er igjen energikrevende. Så, jeg prøver å holde motet oppe. Prøver å godta at dette er noe jeg må leve med. Lære meg å kjenne signalene før jeg kjører meg ned i kjelleren. Kanskje det hjelper.

En usynlig sykdom er kjedelig. Jeg må jo ut. Jeg må levere og hente barn, handle og alle slike dagligdagse ting. Jeg må ut av huset for ikke å bli gal, eller sykere. I dag var jeg til og med og tok sol. Det hjelper. Kroppen tror i ti minutter at den er i syden og myker opp. Deilig.
Og når men er ute av huset, møter man folk. Man hilser og smiler. Og tenker at de sikkert lurer på hvorfor ikke jeg er på jobb. Spesielt når jeg henter og leverer barna. Jeg jobber jo på skolen, så masse elever kommer løpende for å gi en klem når jeg henter. Det er veldig hyggelig. Og litt trist. Jeg savner dem. Skulle så gjerne klart å være både lærer og mamma. Og Siv. Akkurat nå er det vanskelig nok å være Siv. Jeg bruker dagen til å samle energi for å klare å være mamma. For det er den viktigste jobben.

Men snart. Jeg har oppdaget Netflix. Ser serier og strikker. Og så tar jeg en runde og gjør noe lurt. Rydder av frokostbordet, tømmer oppvaskmaskina eller noe slikt. Sånne små banale ting er litt prosjekter. Et kvarter og jeg er sliten. Det er helt dust, men sånn er det. Nå. Så setter jeg meg til lading en episode til. Og sånn går nå dagene.

Jeg innbiller meg at når jeg klarer å slutte å tenke på hva jeg skulle gjort, så hjelper det masse. Snart kan jeg klare  mye mer. Litt mer for hver dag. Hvile meg frisk. Puste. Gjøre ting som gir kroppen energi. Skynde seg langsomt. Det er vanskelig det.

Men jeg skal klare det. Jeg har ikke akkurat noe valg.

Ha en fin en.

Fibrof**n

Om du ikke liker sutring og klaging, kan du bare slutte å lese med en gang. Jeg har nemlig litt eder og galle å lire av meg i dag.
Jeg er så heldig å ha fibro. Jeg har bestemt at den ikke skal ha meg, og at jeg skal få den til å gå over. Men det er desverre ikke helt sånn akkurat nå. Jeg har gjort ganske mye for å bli bedre. Og det har fungert. Jeg har lagt fra meg så godt som alle flink-pike-tendensene mine. Jeg har blitt god på å gi faen, og jeg har blitt mye bedre til å tenke at dette er godt nok. Jeg stiller ikke for høye krav til meg selv når kroppen krangler. Da slipper jeg å skuffe meg.
Jeg har helt sluttet å spise animalia, altså kjøtt, egg og meieriprodukter. Dette hjalp veldig på kroppen min. Men desverre ble jeg ikke helt frisk. Nå er det høst. Det er kaldt, mye regn og vind. Og kroppen min klager.

For en måneds tid siden hadde den en sånn dustedag. Smertene hadde tiltatt en stund, og trykket i hodet var på plass. Denne dagen var jeg på et kjøpesenter og tusla rundt. Fibrotrollet er noen ganger redd for at jeg skal glemme at det er der, og gir meg påminnelser. Først svikta det ene kneet mitt. Det kommer ern skarp smerte, og kneet svikter før det blir stivt og vanskelig å gå på en stund. Etter et kvarter var det greit igjen. Så setter det seg et rundt punkt på størrelse med hånda mi på låret. Et punkt med smerte. Det er helt rundt, fullt av vondt, men ikke farlig. Det er slik man vet at det bare er smerte, det er nesten litt morsomt. For det er så merkelig plassert. Dette går også bort i løpet av et kvarters tid. Så svikter det andre kneet. Det begynner å bli komisk. Litt tragi-komisk. Men det gir seg det og. Slikt har det med å gjøre det. Det gjør vondt, men det går over. Fra et kvarter til noen uker varer det, men det går over. Det går alltid over. Så satte det seg i albuen. Flott fibro, du begynner å bli kreativ. Der har jeg aldri hatt sånne smerter før. Jeg ventet at de også ville gå over i løpet av et kvarters tid. Men det gjorde det ikke. To uker var det veldig vondt. Slik at jeg i begynnelsen slet med å tørke meg på do. Måtte bruke begge hender for å klare å pusse tennene. Sånt er til å bli sprø av. Nå er det en måned siden, og jeg klarer nesten å rette armen helt ut. Og den gjør bare vondt innimellom.

Høsten er her. Det er visst ikke annet å vente.

Men hvor er det hvile å finne? Når blir det pause?
Jeg vet at jeg ikke er i stand til å tippe over og bli gal. Har testa ut det, og fått det bekreftet av profesjonelle, at den luksusen kan jeg bare se langt etter. Jeg må nok bare bli her. I min egen slitne psyke.

I går var det fredag. Slutten av uka. Jeg var sliten. Slutta tidlig. Og for første gang på en lang stund, var det ingen barn hjemme. Jeg dro hjem, spiste sterke medisiner. De legen har sagt jeg kan ta en av ved sterke smerter. De jeg ikke kan kjøre bil etter å ha tatt. De jeg synes det er et nederlag å ta. Da vinner liksom fibroen litt, da må jeg liksom ha hjelp. Da inrømmer jeg at detta er et slit.
Jeg tar tabeletten min. Krabber under dyna og sover noen timer. Håper kroppen er litt snillere når jeg våkner.

Da jeg våknet, hadde min kjære laget middag. Jeg trengte bare krabbe ut fra under dyna og karre meg til matbordet. Spise. Litt i ørska. Så videre til sofaen. Inn i armkroken, under teppet, foran tven. Bare være. Varm. Sliten. Og trygg.

Det er min stille havn. Ro, hvile og trygghet. Godt plassert i armkroken din, med en fet serie på skjermen. Teppe, te og kos. Jeg er så utrolig heldig som har deg. Som passer på meg, og ikke betviler alle de rare dustesmertene mine. Selv når jeg lurer på om jeg er på vei til å bli gal.

Og det er ikke for å misbruke ordet gal på noen måte. Men når man går med konstante smerter over tid, har hender og armer som mister styrken, og som slipper ting uten forvarsel, ja da kan man begynne å lure litt på om man begynner å bli gal.
Når man på toppen av det, blir superglemsk og føler at huet er pakka inn i vatt, da begynner det å bli gøy.

Man bare vent, du fibrotroll, jeg skal vinne over deg.
Men først skal jeg bruke helga på å hente krefter.

Ok. Nå er jeg ferdig med klaginga mi for i dag. :)

Ha en fin helg!

Ta på deg selv! Rosa sløyfe.

Kalenderen sier oktober. Ute er det kaldt. Rim på bakken, is på rutene. Det er høst.
Og det er tid for rosa sløyfe aksjonen.
Oktober er måneden hvor vi bruker den rosa sløyfa for å minne hverandre på at brystkreft kan ramme oss alle. De aller fleste kjenner vel noen som har vært eller er rammet av det. Målet er å skape litt oppmerksomhet rundt det for å øke kunnskapen om brystkreft.
Det å vite at du bør undersøke brystene dine jevnlig, og hvordan du gjør det, er viktig.
Du kan lese mer om dette her. 



Noen år har det vært hemmelige kampanjer på Facebook hvor man skal lage seg artige, rare statuser. Det er bare jentene som er invitert, og hvert år har jeg fått mange slike i innboksen. Jeg synes de er artige. De er med å sette et fokus også til de som liker best å ta det alvorlige med litt humor. Og det å gjøre det litt hemmelig, "bare vi jentene". Og alle som lurer på hvorfor alle har så rare ting på statusen sin. Morsomt.
Ikke det, jeg skjønner argumentene til de på vennelista mi som bare er nødt til å ødelegge moroa hvert år. At man heller bør donere penger, enn å sette teite statuser på veggen sin. Jeg er ikke enig, men jeg ser poenget. Jeg mener nå at opppmerksomhet kan man få på mange måter. Også ved å tulle litt. Og om det gjør at noen flere lærer å undersøke egne bryster, eller blir minnet på å gjøre det, så er det bra. Det er ikke alle som kan donere penger.

Og så er det sløyfa. Den kan settes på profilbildet ditt, og den kan kjøpes som pin. For å vise at man støtter. Og pengene går til kreftforeningen.

I år ble jeg litt skuffa. Det finnes mange ulike sløyfer, i ulike design. Og fint er det. Men hvert år har de en ny designsløyfe. I år er denne laget i skinn. Det synes jeg var litt skuffende. Jeg har ingen problemer med å forstå symbolbruken som kunstneren forteller om, men jeg er uenig med valget.
Og ja, jeg vet at de forteller at skinnet er restskinn etter kjøttproduksjon, og at det ellers ville bli kastet, men det gjør det liksom ikke noe mer greit for min del.

Nå synes ikke jeg dette gjør kreftforeningen til en dårligere forening i det hele tatt, men jeg håper at de ikke vil velge slike produkter i produksjonen sin fremtidige år. Derfor vil jeg velge å kjøpe en rosa sløyfe som IKKE er produsert i skinn, og oppfordre deg til å gjøre det samme. Slik kan vi vise at det finnes bedre materialer ved fremtidige sløyfedesign.

Og bare jeg finner ut hvordan jeg putter denna rosa sløyfa på profilbildet mitt, skal jeg gjøre det (tips mottas med takk).
Og så skal jeg ta på meg rosa sløyfe. Til minne om de som har kjempet, og kjemper. Og for å oppfordre deg om å ta på deg selv.
Og om du velger noe annet enn skinn som ditt symbol, er det flott. Veldig flott.

Jeg vet forresten at kreftforeningen er en forening som tar fine standpunkt. De har avvist pengegave fra Mannegruppa Ottar fordi de ikke vil assosieres med dem. (Klarte bare så vidt å ikke skrive et innlegg om det i dag. Kan ikke love at jeg ikke gjør det snart.)
Håper det neste de tar avstand fra, er skinn.

Og så sender jeg en ekstra varm tanke til dere som kjemper, har kjempet, eller kjenner noen som har kjempet, eller kjemper. Og til dere som tapte kampen. Jeg tenker litt ekstra på dere når jeg bærer min rosa sløyfe.

Ha en rosa oktober!

Vegansk prinsesse.

I dag var første arbeidsdag etter ferien. Planleggingsdag på Gaustablikk høyfjellshotell. Slike dager er med lunsj, og som vegner vet man jo at da er det lurt å ta med niste. Litt kjipt, men sånn er det som regel. Men så sier ei venninne av meg at der er kokken veldig flink til å lage veganermat, bare han får beskjed i forkant. Det har egentlig ikke falt meg inn å forvente særbehandling, flink pike syndromet kanskje. Men jeg ringer og sier i fra. Og de fører det opp. Jeg sier samtididg i fra at jeg er ekstremt allergisk mot epler og pærer så det er fint om det ikke er slikt oppkåret rundt om kring. Damen sier hun skal gi beskjed. Og jeg kjenner meg veldig fornøyd. Jeg hater slike telefoner, men liker tanken på at jeg kan bli der hele dagen uten pustebesvær, og begynner å glede meg til mat.

Og det gjorde jeg med god grunn. Det var koldtbord, og til og med en egen varmrett. Følte meg så fantastisk heldig og mett.
Dessertbordet var ikke så enkelt å tyde siden ingenting var merket, så jeg spurte ei av serveringsjentene. Hun var usikker og hentet kokken. Og han var bare såååå imøtekommende. Jeg lurte bare på om det var noe av det på bordet jeg kunne spise, men han toppet den med p hente risbasert is til meg. Og så fylte jeg på med litt bær og følte meg som ei prinsesse. Bortskjemt og mett.

Noen ganger er det bare herlig.
 Jeg takket kokken pent for god mat og smilte meg fornøyd gjennom resten av planleggingsdagen.

Og siden morgendagen byr på ny planleggingsdag med lunsj, spurte jeg sjefen hvor lunsjen kom fra, og så ringte jeg dit og spurte om jeg også kunne få mat i morgen. Og han var også meget imøtekommende. Han måtte tenke litt, men det var ikke noe problem å lage noe vegansk til meg sa han. Og jeg ble bare sååååå glad.

 

Utsikten er det ingenting å utsette på.



Mmmmmm masse deilig mat.


Og den nydelige risbaserte isen. Mmmmm.... Herlig.

Ha en fin en!

De to veganerne som skulle til Sverige og gjøre seg fete.

Det var en gang to små veganere som skulle til Sverige for å gjøre seg fete. Nei, vent nå litt. Små? Nei. Den ene var to meter høy, så det stemmer nok ikke helt. Men til Sverige skulle de. De hadde nemlig hørt om masse deilig og billig veganerføde der borte.
Så de pakket bilen med telt, stormkjøkken, dill og dall, og dro av gårde.

Da de kom til Sverige kjøpte de med seg litt av hvert for å prøvesmake og startet jakten på en campingplass. Uten å dra noen sammenligninger forøvrig, var det ikke mye plass i herbergene rundt om kring. Så de måtte lete langt og lenge før de fant et vakkert lite sted med plass til et telt.

Der ble de for å spise og smake på alle de artige tingene dette landets frysedisker hadde å tilby. Omph fant de ut at var oppskrytt. Det samme var havresjokolademelka. Men de oppdaget at annemannemammon eller hva de heter er gode til å lage det meste. Blant annet chorizopølser. Nom nom.

Etter å ha spist og drukket, kikket og hvilt, tenkte di at tiden var kommet for å dra til det forgjettede shoppingmekka, Ullared. Men så gikk det opp for dem at de faktisk ikke er så glad i handlesentre, de ville bare ha vegansk mat, og det har de ikke på Ullared. Langt er det å kjøre også, og ikke er de så rike heller. Så de dro tilbake til grensa og handlet.

De var så lure at de kjøpte en  frysebag og noen fryseelementer, slik at de kunne få frysevarene med seg hjem.
Sverige har skjønt det. De hadde en hel rad med frysedisker kun fylt opp med veganske matvarer. Skikkelig gøy. Men det beste kom da de nærmet seg kassa. Disken med is. En hel disk med vegansk is.

Jeg tuller ikke. Noen lure svensker (I know) har laget en hel bøttebråta med vegansk is. Og den smakte så innmari godt. Kroppen krølla seg litt sammen i sjokk over at jeg klarte å kjøre innpå nesten en hel sånn bøtte med is. Fantastisk. Neste gang må jeg få lånt meg en fryser til å koble til sigarettenneren så jeg kan ta med meg is hjem.
DET hadde vært noe det.

Vel hjemme, oppdaget de at de slett ikke hadde blitt noe fetere i Sverige. Men maten ligger i fryseren, så det er enda håp.

Ha en fin en!

Hvorfor deg?

Jeg la inn en bestilling på drømmemannen. Alle de kvalitetene jeg ønsket meg i en partner, samt de tingene jeg ønsker å slippe hos en partner. Etter å ha kommet over tjueåra og litt til så har man jo gjort seg noen erfaringer om hva som fungerer og ikke.
Økonomi, personlighet, forhold til mat, barn, syn på livet, utdanning osv. Lista var ikke kort. Da det kom til utseende fant jeg ut jeg kom til kort. Hvordan skulle jeg vite hvordan han skulle se ut? Nei, det var ikke min jobb. Det kunne jeg bare glede meg til å finne ut av. Det eneste jeg visste var at han måtte ha blikket. Det blikket som får meg mo i knærne og som gjør at jeg vet. Vet at det er deg.

Og så kom du. Bak solbrillene fant jeg det, blikket. Og jeg søker det daglig. Når du er borte har jeg det bare via skjerm. Godt det er ferie. Og masser av tid. Tid til å drukne i blikket.

I tillegg til alle tingene på lista, er du veganer. Bonuspoeng.
Og du bekjemper store, skumle monster for meg.
Du er romantisk og søt. Kan snakke om, og skrive om alt.
Og du dukker opp med søte gaver. Blir helt satt ut, jeg.

Du er min helt egne helt. Som suger glassplinten ut av foten min når pinsetten bare dytter den lenger inn. Ikke noe problem å være på en øde øy med deg.

Og ikke minst roen og tryggheten jeg føler sammen med deg.

Så hvorfor akkurat deg?
Fordi du er deg!
Akkurat deg!

Elsker deg!

Fort, fortere, forlova.

Noen ganger går ting litt fort unna i svingene. I blant er det for fort, andre ganger er fort bare helt riktig tempo.

Vi er på ei øy. Alene med fire fine, små frøkner. Uten strøm, vann eller fancy ting. Med krabber, sjokade, peanøttsmør og brennmaneter. Klokka er lagt bort. Knotten varsler leggetid. Døgnet er lyst, og sjøen holder 13 grader. Det er akkurat passe til at man klarer å skylle bort såpa man beleilig skrubbet seg med før man hoppet uti. Akkurat varmt nok til at leddene ikke stivner.

Det er kveld og vi mater de små. Jeg tråkker over gulvet for å hente et glass til ei lita ei og tråkker på et glasskår som hadde klart å lure seg unna da jeg feide opp etter en ulykke litt tidligere på dagen. Det sitter godt. Vi bruker tid. Makt. Tid, makt og pinsett. Men den vil ikke ut. Jeg kjenner den glipper pinsetten og det knaser. Jeg kjenner den skjærer seg lengre og lengre inn i foten. Da er det godt å ha en helt egen helt. En som bare tar tak i foten min og suger glassplinten ut. Jeg vurderte en liten stund å bli litt engstelig for det faktum at den ikke ville ut, og at vi var langt ute på ei øy. Men du gir meg slik en ro bestandig. Ingenting er farlig med deg.

Barna blir lagt. Det blir etter hvert stille. Du går på kjøkkenet. Jeg ligger på madrassen og kikker etter edderkopper mens jeg kjenner det dunker i foten.

Så kommer du ut. Du går ned på kne med en søtpaprikaring i hånda og frir.

Selvfølgelig svarer jeg ja. Uten å le. Som den mest selvfølgelige ting i verden svarer jeg ja. Uten tvil, uten latter.

Ringen varte ikke så lenge. Den måtte spises. Litt for å forsegle det hele. Spist er spist. Så da må det bare bli sånn. Forlova faktisk. Paprikaforlova med veganerkjæresten min.

Nå er paprikaen bytta ut med ekte ringer. Facebook er oppdatert, og mer ekte blir det vel ikke.

Fort? Ja, godt mulig. Men helt passe. Hva er det å vente på?
Du og jeg.

Ha en herlig en!

Ferie, forelskelse og full fart.

Det er ferie. Det er deilig. Og som noen av dere kanskje har fått med dere, er jeg forelska. Og ikke bare sånn littebittegranne sommerforelskelse heller. Mer en sånn hvor du vet at detta er en ekte greie.
Drømmeprinsen min dukka opp. Rett og slett.

Og hva gjør man da? Analyserer og vurderer risiko og sannsynlighetsberegner ting? Nei. Jeg er ingen matematiker. Og jeg har slutta å overanalysere og plukke fra hverandre alt mulig. Og hva er vitsen med å mane fram alt som kan gå galt?

Vi har begge levd et liv og vi har begge vært ute en vinternatt før. Og vi er jammen meg så glupe begge to at vi vet at når noe skikkelig bra dukker opp, da griper man tak med begge hender og holder fast.

Jada, vi er ikke bare på rosa skyer. Vi har snakket om alle ting som kan være utfordrende. Men vi har også sett løsninger på alt det.

Og vi har barn. Begge to. Og siden sommeren er her, ferietid og valgfrihet, har vi bestemt at vi skal bruke all den tiden vi kan på å være sammen. Og hva er mer naturlig enn å la barna treffes da? Og det morsomme er jo at de går bra sammen de og. Alt er i grunnen ganske så fint.

Det er sommer, og vi har sett glimt av sol. Det er ferie, og jeg er forelska. Livet er grunnen herlig. Jeg vet at mange der ute synes det er viktig å mene noe om hvordan et forhold bør starte, hvor lang tid man skal bruke på hvert skritt på veien osv. Men det bryr meg en viss plass.
Dette er vår tid. Og vi gjør det på vår måte. Det er jo så in i tiden å leve i øyeblikket. Være tilstede i nuet. Det er det vi gjør. Nyter øyeblikkene, ferien, forelskelsen og tiden vår sammen. Akkurat nå med alle de fire, fine frøknene våre. Og snart, oss to alene på nye eventyr.

Det går kanskje fort, men det er ingen logiske alternativer. Så om du nå har noe negativt å si om dette, så si det til veggen, vi er ikke interessert. Har du derimot noe hyggelig å si, er kommetarfeltet åpent.

Ha en herlig ferie videre!

Drømmeprinsen min

Jeg bestilte en drømmeprins. En som har alle de kvalitetene jeg ønsker meg i en kjæreste, og som ikke har med seg de tingene som jeg ønsker å slippe hos en kjæreste.

Jeg ønsket meg, og bestilte. Og så levde jeg videre, vel vitende om at han ville dukke opp. Og der var han. Som lyn fra klar himmel. Jeg trudde jeg skulle måtte vente litt lenger.

Først kikke litt på avstand. Så skrive, bli kjent. Så treffes, tenkte det ville ende der. Men det gjorde det ikke. Alt falt på plass. Det var som lyn fra klar himmel. Selv om han virket perfekt på papiret, var det liksom litt for godt til å være sant. Og da er det som regel det. Bobla ville sprekke.
Men den gjorde ikke det. Den holdt. Og vokste seg større og sterkere.
Så kom ventetiden. Den lange. Nå kunne det roe seg ned og vi kunne tenke logiske tanker, og kanskje se at det bare var et blaff.

Men det er ikke et blaff. Vi snakket timesvis på telefonen og tiden krympet sakte men sikkert. Helt til dagen var her. Du var her.

Det føles bare helt riktig. Alt. Som to puslespillbrikker som smetter på plass. Som to gamle kjenninger som treffes igjen. Som du og jeg.

Ja, du kan si det går fort. Men vi har jo lært. Lært at gode ting ikke dukker opp på døra di hver dag. Så når det først gjør det, så griper man med begge hender og holder fast. Man gir da ikke slipp på slike fine ting.

Og nå er sommeren her. Den ligger der som et urørt landskap, et ubleket lerret. Klar for å fylles med alle de eventyr og minner vi bare klarer. Og når høsten kommer, ja, det tar vi når høsten kommer.
Fram til det skal jeg nyte sommerfuglene i magen, stjernene i øynene og smilet som stadig ligger på lur. Jeg føler meg så utrolig heldig.
Drømmeprinsen er kjærsten min.

Ha en fin en!

Snart...

Det nærmer seg. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg. Det er ikke så lenge til.
Fredag er siste arbeidsdag. Torsdag siste dag med elevene.
Det er alltid rart. Og vemodig. Jeg prøver å ikke tenke på det.
Men før de går til ferie, er det en liten haug med ting vi skal rekke å gjøre. Rart at tiden skal gå så mye fortere på tampen av året.

Men det er godt å ha noe å glede seg til. Og det er ikke bare sommerferien jeg gleder meg til. Selv om jeg gleder meg veldig til den og. Kjenner meg klar til å legge bort klokka og alle MÅ-ting en stund. Nyte livet i sakte tempo, med mindre klær, mer is, bra folk og forhåpentligvis masse deilig strandvær.

Snart. Gleder meg til snart. Sånn at jeg konstant går med et smil i munnviken og litt lettere skritt. Det er godt å ha noe å glede seg til, glede seg over.
Snart.

Ha en fin en!

Siste helga før det braker løs...

Eller, det kommer vel til å brake litt denna helga og. Godt mulig jeg hører det helt hit. Det er Rockefestival i helga, så det er liv i gatene. Håper det blir bra vær.

Jeg skal rocke til spotify sammen med ungene mine her hjemme jeg. Det er bra det og. Og så skal vi bruke opp litt penger på å kjøpe inn litt klær de trenger. Og så skal jeg fortsette å hekle. Og forhåpentligvis bli ferdig så jeg kan levere det fra meg til mandag. Det hadde vært fint. Kjenner jeg er litt lei det etter alle de timene jeg har jobba med det og håpet å rekke å få det ferdig i tide.

Og om ei lita uke... så er det ferie. Starten på en deilig sommer. Gleder meg til alt det som ligger foran. Få, men gode planer. Ah.... kan nesten ikke vente.

Ha en fin en!

Sommerfester, vakre tegn og lyn fra klar himmel.

Og med ett ble jeg litt stille. Livet kom og tok meg med storm. Men her er jeg da. Sitter i sofaen og lar maten synke mens jeg kjenner kroppen dirre. Jeg er sliten. Møkk sliten. Men nå skal jeg lande, nyte og glede meg.

Denne uka har vært hektisk. Det har vært sommeravslutningenes uke. Først sommerfest i barnehagen på tirsdag, så avslutning med mini på onsdag, og i dag var det min klasse som hadde avslutnng. Sommerfester er koselig. De krever litt mer planlegging nå, enn den gang da jeg kjøpte en pakke pølser til grillen, og heller spiste noe annet selv senere. Har aldri vært stor fan av pølser.

Minstefrø sin avslutning var ferdig ordna. Vi kom, kjøpte ei pølse til hu og så på nydelige barn som sang. Og mammahjertet rant nesten litt over. Hun er trøtt og sliten. Men innimellom lyser hun litt ekstra opp, smiler mot pappaen sin og gjør "tegnet deres". Et "hemmelig" tegn som de har som betyr "jeg elsker deg". Jeg blir så utrolig rørt. Det er så koselig å se.

Så kommer storesøsters dag, og vi må ordne grillmat selv. Så mellom alle pølsene på grillen stod en alumniumsform med maiskolber, gulrøtter, squash, paprika og litt krydderier. Den så veldig fin og fargerik ut der den stod. Og vesle jenta mi var så flink som Reveenka i skuespillet. Blir jo bare så stolt. Og morsomt å se hvor stolt hun selv var.

Og i dag kom siste innspurt. Avslutningen hvor jeg må litt mer enn å møte opp. Filmen som skal vises, er mitt ansvar... Og uten å gidde å kjede deg med detaljene, kan jeg fortelle at jeg var litt svett og stressa før denne kvelden, siden det meste har gått litt skeis i det siste. Det hjalt kanskje ikke at jeg har sitti oppe til langt på natt hele uka for å bli ferdig med ene premien til loddsalget. Premien ble ikke helt ferdig. Men den blir det snart. Nå er den ferdig lodda ut, og jeg skal bare gjøre den ferdig, så kommer den hjem dit den nå hører til. Filmen virket, elevene var suverene som alltid, og rommet var fullt av blide folk og tomt for luft ganske raskt. Men det gikk. Det gikk fint. Blir så stolt av dem når de står der og viser seg fra sine beste sider. Har hatt de et år, men kjenner det kommer til å bli en trist dag til torsdag når vi sier farvel. Var ikke fritt for at jeg var tårevått rørt i dag. Man blir veldig lett glad i sånne fine folk som man tilbringer så masse tid med hver dag. Man tar de liksom med seg videre.

Jeg kjenner jeg er ganske mør og sliten nå. Men smiler. Smiler stort. Smiler nok litt større enn hva jeg pleier å gjøre. Har i grunnen gått og smilt litt fårete siden helga. Utrolig rart.

For en god stund tilbake la jeg inn en bestilling til universet (eller hva du velger å kalle det) om en drømmeprins. Ikke en slik som jentungen min stadig beskriver, men en slik en som jeg ønsker meg. Jeg var klar i hvilke egenskaper og kvaliteter jeg synes er viktig. Jeg husker jeg kom til utseende, og tenkte at det vet jeg jo ikke. Jeg aner ikke hvordan han ser ut, og jeg hadde ikke noen tenker om hvordan han burde se ut. Bortsett fra blikket. Han må liksom ha blikket. Og så tenkte jeg for meg selv, at jeg nok ville kjenne han igjen når han dukket opp. Og så sendte jeg bestillingen, og jeg var helt sikker på at jeg ville få det jeg hadde bestilt. Hvorfor skulle jeg ikke det?

På alternativmessa fikk jeg beskjed om at bestillingen min var mottatt, men at han ikke ville komme før om ca et år. For ikke så lenge siden fikk jeg ny beskjed om tre til seks måneder. Og jeg tenkte at det blir jommen fint. Fra august kan jeg da forvente at han snart dukker opp, tenkte jeg. Men man kan jo ikke slutte å treffe nye mennesker for det. Innimellom dukker det jo opp interessante mennesker. Noen ganger også på litt uvante steder. Og jeg har blitt så mye flinkere til å leve i flyt.

Så fra å skrive, til å møtes trenger ikke være noen stor greie. Møtes i virkeligheten, si hei, få en ny venn kanskje. Hvorfor ikke? Og når vi har reist halvveis dit allerede, kan jo han reise resten av veien i møte. Møtes et sted med masse folk for å fjerne litt av det skumle. Møtes sammen med mine venner, så er det i alle fall ikke skummelt. Eller ble det litt mer skummelt?
Jeg venta. Tenkte han ikke ville komme. Så på barna som lekte på lekeplassen. Lurte på hvorfor jeg gidder å utsette meg for dette her. For å kunne avskrive han vel, svarer jeg meg selv. For når vi treffes, vil han helt sikkert ikke være interessant lenger. Det vil gå over, men kanskje jeg får en ny spennende venn.

Men så kom han. Helt plutselig, fra et helt annet hold enn jeg hadde regnet med. Jeg så på han, skvatt litt og tenkte at ansiktet hans ikke ligna helt på bildene. Men da kan jeg få en ny, interessant venn tenkte jeg. Vi satte oss, prata også slappa jeg av. Lett å prate med, god ro. Jeg smilte. Detta kan jo bli hyggelig.

Og så tok han av seg solbrillene. Og der var han. De øynene jeg hadde kikka så mye på. Det blikket. Smilet ble større.

Og større...

...og mer fjortisprega...

Og det sitter fremdeles. Har sitti siden helga.

Godt å ha noen å prate med mens jeg sitter og hekler til langt på natt. Godt å ha noe å glede seg til. Godt å ha noen å glede seg over. Godt at livet kan by på slike overraskelser. Merksnodig hvor fort alt kan snu. Hvor fort du kan snike deg inn i tankene mine. I smilet mitt. I hjertet mitt.
Og det beste er jo at jeg ikke er alene om å smile fårete.

Og sommerferien nærmer seg. En liten uke igjen.

Livet er herlig!

Har jeg sagt at han er veganer? :P

Ha en fin en!

Påtrengende tomhet

Noen ganger har jeg så mye på hjertet at det renner litt over. Og bloggen blir oppdatert hele tiden. Hodet mitt bobler over av ting jeg har lyst til å skrive om, men det er liksom ikke helt tid og energi til det bestandig.

Noen ganger har jeg lite å si... eh.. ok, du lot deg ikke lure du heller?
Jeg har som regel mye rart på hjertet. Men det er kanskje ikke alt som egner seg på trykk.

Noen ganger er det så mye jeg skulle hatt lyst til å skrive om, at det bare stopper opp. Jeg orker bare ikke. Og så er det liksom ikke alt som egner seg som blogginnhold...

Hvor teit jeg synes enkelte er, f.eks. Kanskje ikke helt passende. Eller.... neeei. Vi lar det være med å si at hodet mitt er fullt av tanker som ikke egner seg så godt på trykk om dagen.

Men det er sol, snart ferie, og i helga blir det camping med barna og gode venner.

Livet er til for å nytes!

Ha en fin en!

Tannlegesjekk

I dag hadde jeg tannlegetime. Skulle sjekke litt bare. Trudde jeg.
Jeg hadde tatt time rett etter at jeg var ferdig med undervisning, så jeg rakk bare å pusse tenner, ingen mat. Alltid lurt. Men, jeg skulle jo bare på kontroll.

To små hull var det hun skulle fikse. Det hadde jeg glemt. Nå har jeg verdens søteste tannlege, noe jeg har nevnt før. Hun spør om jeg vil ha bedøvelse, jeg spør om jeg trenger det. Hun mener med min historie, kan jeg jo prøve uten og heller si i fra om jeg ombestemmer meg underveis.

Jeg lar være å nevne at jeg har litt masochistiske tendenser, og at kontoen min har litt bulemi. Bedøvelse koster, smerte er kortvarig. Det var ikke noe å skrike for. Skvatt litt da tunga mi tok turen borti borret, og da hun klemte leppa mi litt. Ellers var det helt greit.

Det er en litt selsom opplevelse å ligge sånn med munnen full av tamponger, fingre, spyttsuger, vannspruter, borr og hvem vet hva. Men det gir tid til å øve på lange, dype åndedrett Jeg var nære på å sovne noen ganger Var redd jeg plutselig skulle rykke til fordi mine egne snorkelyder overdøvet borret. Det hadde ikke bare vært flaut, men også potensielt vondt.

Prisen var ikke like vond som man skulle tro heller, men den gjorde litt vondt. Den kommer til å tømme kontoen min rett etter at den får påfyll til uka. Bulemiske kontoen min. Skal kurere den snart, men det krever tålmodighet. Og litt feriepenger.

Og siden jeg ikke trengte vente med å spise, rakk jeg litt vegansk hurtigmat før jeg gikk videre på møte. To bananer og et par biter med blåbæresjokoladen til coop. Den er så god at jeg mistenker at det er ikke-veganske ingredienser der som jeg ikke har skjønt. Og om det er det, vennligst unnlat å informer meg. Jeg lever godt i troen på at detta er greit. Er ingrediensen en kombinasjon av tall ot bokstaver, og jeg må jobbe for å finne ut av det, er jeg ikke så alt for interessert kjenner jeg.

Når jeg da endelig kom meg hjem og kunne lage middag, var klokka mye. Og jeg laga meg mat slik jeg pleide før når jeg var alene og skulle hive sammen noe. Bare at nå var det ikke kjøtt i den, og fløta var havre og soya. Men det smakte nydelig. Akkurat som før egentlig.

                  

Og så har jeg starta på tilvenning. Jeg er av den oppfatning at hvis man smaker en ting nok ganger (18 sies det), så liker man det. Jeg liker ikke oliven, men jeg jobber med saken. Nå er de ikke lenger vonde, bare ikke supergode. Men jeg nærmer meg. Og det på veldig kort tid. Ja, rett skal være rett. Jeg forventer at jentene smaker på ting de ikke liker hver gang vi har det En liten bit. Plutselig en dag liker de det. Og da er det viktig å gå foran med et godt eksempel. Og på et par dager nå, er det stor forskjell. Spiste en hel stor grønn en i stad mens jeg venta på maten. Frivillig, uten grimaser en gang. Jeg kjente godt etter og prøvde å forestille meg hvordan det vil smake når jeg liker det.

Ja, jeg vet. Jeg er rar. Men jeg er i alle fall ikke kjedelig. :P

Onsdagsblues faktisk

Starter litt vel tidlig nå synes jeg...

Onsdag. Barna skal til faren i morgen og blir til søndag. Barnefri heter det visst. Tenk på alt det lure jeg burde og kunne gjort nå når jeg er alene. Det er ikke småtteri. Men la oss være ærlige her, jeg kommer ikke til å være effektiv og gjøre noe særlig lurt. La oss ikke lure oss selv.

Reise bort hadde vært en plan. Men har liksom ikke så mye penger at det gjør noe.
Har vurdert å fikse meg en liten kafédate i Drammen. Har sett så sykt mange fristende bilder av godsakene på Fristelsen kafé at jeg kjenner at det må jeg gjøre snart. Ta en tur til Drammen for å gå på kafé faktisk.
Ja ja. Jeg har gjort rarere ting enn det.

Men det er meldt fint vær. Egenpleie er bra plan. En sunn blanding av burde, kunne og ville.  Litt lure ting, litt kos, litt yoga, litt tur, litt soltilbedelse, litt mateksperimentering, og litt lange, late morgener. Ingen dårlig plan det heller.

Det nærmer seg helg, folkens!
Ha en fin en!

Barnebursdag

Min minste lille mini skulle i bursdag i dag. Venninna sin mamma måtte jobbe, så jeg tilbød å ta med begge. Tenkte jeg skulle prøve å gå litt tidligere så de rakk å leke litt først, siden det er lenge siden nå. Sånn går det aldri. Hadde glemt bort at det var i dag det var møte. Eller at det skulle ta så lang tid.
Så fem over halv fire løp jeg ut døra på jobb. Henta to fireåringer og kjørte hjem. Skifte på oss tre og ned igjen til bursdagen som starta fire. Dissa jentene mente jo at de var store nok til å gå i bursdag alene. Jeg sa jeg skulle følge de inn, og så fikk vi se. Der var tredje del av trekløveret også.

Og siden de andre barna er et år yngre enn prinsessepøblene jeg hadde med, hadde de fleste med seg en forelder. Da syntes jeg det var urettferdig om ikke jeg kunne være med og. Mor i huset der hadde til og med vårruller uten kjøtt. Hjertet mitt smeltet, og magen skrek. De var fantastisk gode!

Trekløveret ville vært uten mammaer om jeg dro, så jeg brukte det som unnskyldning, og koste meg med hyggelige folk og deilig mat. Jeg var nesten førstemann opp i klatretårnet far i huset hadde bygget i hagen. Og jeg fikk hoppa på trampolina.

Vent litt. Hvem var det som skulle i bursdag? Jeg hadde kjole på. Så da kan jeg være med.
Barnebursdag er gøy. Mini er ikke stor nok til å gå alene. Jeg vil også være med!

Ha en fin en!

Ti tusen thi hi hi og takk!

Da jeg starta og skrive denna bloggen var det for å pushe mine egne grenser. Jeg liker å skrive, jeg trenger å skrive. Og jeg har noen historier i magen som jeg i mange år har tenkt på å skrive. Men det skumle, den store bøygen, var å dele det med noen. La noen lese det jeg skrev.

Jeg har blottstilt meg selv mer enn jeg trudde jeg ville tørre på bloggen min, uten at jeg har fått annet enn positivt tilbake. Ikke et eneste nettroll har jeg støtt på. Så eventuelle negative kommentarer holdes bak min rygg. God oppdragelse det. Eller noe. :P

I dag runda bloggen ti tusen sidevisninger. Jeg føler for å flire litt. Ti tusen ganger har en av mine blogginnlegg blitt åpnet og lest.

De som lever av å blogge har vel noe slikt på en dag, det har ikke jeg. Men så har ikke jeg tenkt å leve av dette. Jeg kan ikke få betalt en gang. Prøvde å åpne en sånn kontogreie da jeg starta, men jeg skjønte ikke helt hva jeg drev med, så jeg fikk tilbake at min konto er stengt, og jeg skjønner ikke hvorfor eller hva jeg skal gjøre for å endre det. Ikke at jeg hadde tjent noe på det heller.

Men takk til dere som leser. Det er morsomt å se. Man kan vel trygt si at jeg har øvd meg på å skrive for et publikum nå. Takk for at du leser. Blir ekstra glad om du legger igjen en kommentar også.

Med mindre du er et nettroll da. Da kan du gå videre.

Ha en fin en!

Søndagssmil

Det er søndag. Regn og innevær. To nye Barbiefilmer redda dagen. Med litt rydding av rom og bestemor på besøk ble det i grunnen bra. Jeg lada rødbetburgere til middag, og de ble gode. Søtpotetfries ved siden av var heller ikke dumt. Jeg kan lage mat. Om jeg er hjemme på eget kjøkken. Hos andre blir det ofte bare tull. Men på mitt kjøkken er jeg litt dronning. :P

Jeg ser at i løpet av dagen i dag, eller moergendage, vil denne lille bloggen tippe 10 000 sidevisninger.

Det burde feires. Kanskje vi må ha dessert i morgen?

Nå skal jeg krølle beina opp i sofaen, se på tv og kanskje hekle litt. Lade opp til ei nyt uke på jobb. Ei uke som bringer oss litt nærmere sommerferien. Og når jeg tenker på det, overlever man at siste innspurt er preget av litt ekstra tempo. Alt må liksom ganske snart være ferdig.

Ha en deilig søndag og en flott uke folkens!

Være veganer?

I morgen er det tre måneder siden jeg starta som veganer. Et slags lite jubileum.

Det hele startet som en tre ukers utfordring. Men når jeg merket at jeg har mindre smerter og mer energi, så ville det jo bare være idiotisk å gå tilbake.

Den gang da ville jeg forbeholde meg retten til å spise hva jeg ville. Jeg blir syk av svinekjøtt, så det blir bare dumt å spise. Jeg leser på godteriet og unngår alt som inneolder gelatin. Og for å være helt ærlig, byr det meg veldig i mot å spise kjøtt. Jeg klarer fint å leve og bli mett uten at noen andre skal bøte med livet for det. (Ja, jeg vet. Jeg skrev faktisk det.) Meieriprodukter tålte jeg jo heller ikke, så det å spise det igjen, ville jo vært direkte dumt. Og dum er jeg ikke. Jeg har til gode å finne ost som kan smelte slik vanlig ost gjør, men en dag finner jeg det og.

Jeg har funnet masse god vegansk sjokolade. På 17. mai fikk jeg et melkesjokoladehjerte av vesla mi. Jeg spiste det. Det hjalp veldig. Jeg vet at jeg ikke lenger savner melkesjokolade. Jeg følte meg uvel. Som om jeg fikk tilbake et ekkelt belegg fra munnen og ned i magen. Noe jeg kvittet meg med da jeg ble veganer.

Eller... veganer og veganer. Jeg bruker ordet fordi da vet folk hva jeg snakker om. Delvis i alle fall. Jeg spiser plantebasert er vel bedre, og riktigere å si. Ikke det, jeg er enig i at utnyttelse av dyr er unødvendig. Jeg bare er usikker på om jeg er like "ekstrem" som jeg opplever at mange veganere er. Ikke noe galt i å være ekstrem, men jeg ikke sikker på om det er meg.
Jeg er ikke så glad i å sette meg i bås en gang. Jeg vurderer å spise litt fisk etter hvert, kanskje. Men tenker på alt det rare som er i den, og blir usikker. Det ville betydd at jeg var noe jeg ikke klarer å uttale. Jeg har bare lest hva det heter, ikke hørt det bli sagt. En nestenveganer som spiser fisk.

Honning klarer jeg ikke helt å være med på at det er slemt å spise. Men jeg er liksom ikke helt enig med meg selv, så jeg har ikke gjort det. Jeg liker å være enig med meg selv. Jeg har spist østerssaus noen ganger i det siste. Fordi den står i skapet mitt, og den har aldri gjort meg syk. Den har bare gjort woken min sykt god.  Om jeg skal kjøpe mer av den når den blir tom er noe annet.

Og så har datra mi savnet egg veldig. Men hun er helt enig i at man skal behandle dyra fint. Så da jeg fant en lokal bonde som selger egg fra høner som har det fritt og fint, fant jeg ut at vi kan spise egg. Sånn litt innimellom kanskje. Lurer på hvordan kroppen min reagerer på det.

Så om jeg er veganer? Nei, jeg er nok bare meg. Men jeg spiser plantebasert. Og har for det meste tenkt til å fortsette med det. Men jeg vil fremdeles forbeholde meg retten til å synde litt om jeg føler for det.

Og jeg har ingen planer om å tvinge det på noen. Eller fordømme noen som ikke spiser plantebasert. Men jeg har tenkt til å fortsette å servere vegansk mat til venner og kjente, og la de oppleve selv hvor godt det kan være. For mange tror man må leve på alfaspirer og salat. Det krever litt omstilling, men det er ikke så vanskelig som jeg først tenkte. Nå vet jeg til og med om masse smågodt jeg kan spise. Det uten gelatin. Jeg vet det er E-stoffer laget av animalske produkter, men jeg er rett og slett ikke der at jeg orker å komplisere livet mitt ytterligere på det nåværende tidspunkt.

Så var det dette med dyrehold og klær. Jeg er allergisk mot husdyr, så det er ikke noe tema. Men jeg kommer ikke til å kaste klærne mine. Jeg har aldri vært noen fan av skinn, og pels har aldri vært aktuelt.
Ull derimot, er en diskusjon jeg ikke har tenkt å starte. Jeg har ingen planer om å kaste klærne mine. For det har jeg lite tro på at gagner noen. Det er en stund til vinteren enda. Heldigvis.

Så for å oppsummere, så er jeg i øynene til kjøttetere, en veganer. I øynene til en veganer er jeg nok en fake. Det er greit. Jeg er ikke ute etter å imponere noen. Jeg er mest opptatt av å holde meg frisk, og om det samtidig er bra for miljøet og verden jeg lever i, er det vinn - vinn. Jeg heier på alle skritt i riktig retning. En kjøttfri dag i uka er en bra start.

Og så ser jeg jo at dette nok ikke gjør det noe enklere å på sikt endre min sivilstatus. Min kjære bror mener jeg bør legge ut bilder av maten  min på veganersider, og søke der. Kanskje det er det som er veien? Legge ut bilder av maten min og skrive en kontaktannonse. Noe om at matlaging er en av få husmorevner jeg har. Jeg er ganske snill og grei, jeg er alternativ på flere måter enn i matveien, jeg har så godt som alt jeg ønsker meg her i livet, bortsett fra noen å dele det med. Hva trur dere? Bra plan?

Hehe. Nei. Jeg trur ikke helt det. Hadde jeg funnet noen på de sidene, ville han nok blitt skuffa over hvor lite ekstrem veganer jeg er. Selv om jeg kan være ekstrem på andre områder.

Hehe... Ha en fin en!

Mammaer kontra pappaer.

Før jeg i det hele tatt skriver en setning om det jeg tenker, vil jeg presisere at livet er nyansert. Sannheten og. Jeg rapporterer kun fra min ende av virkeligheten. Det er godt mulig den ikke ser slik ut for deg. Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne eller noe.
Men skulle du føle deg truffet, kikk deg i speilet og spør først om det er fordi du har ting ved deg selv du bør endre.

Here it goes.

Det er en stor forskjell på å være mamma og pappa. Nå tenker jeg ikke på de åpenlyse og naturgitte forskjellene. Jeg tenker mer på rollene vi blir tildelt, og rollene vi tar. Og ansvaret. Jeg tenker kanskje mest på ansvaret. Både det vi tar, og det vi ikke tar.

Det skjer noe når man blir foreldre. For meg som mamma var det både fysisk og psykisk. Jeg vet at det skjer noe med menn også. Men jeg er litt mer usikker på hva, hvordan det virker og hvor lenge det varer? Om det går over etter en tid, om det må vedlikeholdes, kan det skrus av ved behov, eller er dette bare individuelle faktorer på linje med drittsekkfaktoren (som ikke er forbeholdt den mannlige delen av rasen)?

En forklaring er at kroppen klargjør kvinner på oppgaven man står foran gjennom svangerskapet. Vi er finurlig innrettet på den måten. Men jeg har sett og opplevd morskjærlighet fra mødre som ikke er biologiske foreldre, så det er ikke hele forklaringen. Men kanskje noen bare er forhåndsinnstilte på å være foreldre?

Det skjedde i alle fall noe med meg da jeg gikk gravid. Og da skal jeg ikke snakke om alle de flotte (ironi) tingene som skjedde fysisk med min kropp. Det er en helt annen historie. Men underveis i svangerskapet skjedde det noe med meg som menneske. Jeg knyttet meg til dette lille vesenet som levde og vokste inni meg. Jeg pratet med henne, tenkte på henne og prøvde å gjøre verden rundt mest mulig klar for at hun skulle komme. Fokus var hos dette lille vesenet. Hun var mitt ansvar å beskytte og passe på. Jeg hadde fått det ærefulle oppdraget å få lov til å være der på hennes vei mot et voksent menneske. Jeg skulle få være med å prege, hjelpe, støtte og veilede henne til å bli et trygt, godt og lykkelig menneske. Og jeg kjente på ansvaret. Det var tidvis litt større og skumlere enn jeg hadde ønsket. Men stort sett et ærefullt oppdrag.
Nå har jeg satt to barn til verden. Og ansvarsfølelsen ble ikke noe mindre da den andre kom.

Jeg mener ikke at man skal legge bort seg selv på noe vis. Men jeg har et ansvar for disse to, som kommer helt selvfølgelig fremfor en del andre ting. De hoppet liksom veldig fort, veldig høyt opp på prioriteringslista.

Når planer legges, er de i tankene. De er en helt naturlig del av meg og mitt liv. De hører helt selvfølgelig med.

Og så opplever jeg at det ikke virker som dette er tilfelle for alle pappaer.
"Er ikke i form til å ha jentene i kveld. Beklager." Dette er helt greit for en pappa å sende en morgen da han skal ha jentene. Og det er jo helt greit. Men det fikk meg til å tenke. Han er ikke i form, så da er det en selvfølge at jeg ikke har lagt noen planer. Eller.... mine planer kan jo avlyses.
Og jeg tok det som en selvfølge. Jeg avlyste planene og fant på noe gøy med jentene i steden, for de hadde jo sett fram til å dra til pappa. Og det er i grunnen ikke noe galt i dette, men jeg undrer hva som ville skjedd om vi snudde situasjonen. Hva om jeg sendte en slik melding en morgen? Ville han automatisk se det som sitt ansvar og hente de? Kanskje. Men det ville ikke falt meg inn å gjøre. Jeg skal være mer enn ikke i form til å ha barna mine. Jeg har ved et par anledninger spurt om han kunne bytte eller ta over fordi jeg er syk. Det har ordna seg. Men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg bør synes han er grei som passer barna sine. Kos deg i helga, sier han som om han gjør meg en tjeneste ved å "passe" sine barn.
Og ja, jeg legger nok både mer og mindre i ting, en hva intensjonen bak er.

Men tenk, er det bare jeg som opplever det slik? Har ikke generelt mammaer mer selvfølgelighet i ansvaret enn pappaer?
Det ansvaret jeg ser at mange pappaer tar, er ansvaret for litt mer fysiske aktiviteter. At ungene får herje, være litt voldsomme, teste grensene sine og slikt. På en helt annen måte enn de gjør med mammaen sin. Jeg ser det stadig. Det holder ofte at det bare er en annen sin pappa der som man kan herje med. De blir tøffere. Og det er så fint å se. Kanskje jeg skulle vurdert å leie inn en pappa? Finnes det noe slikt som rent-a-dad?


 Jeg liker å være sammen med jentene mine. I en ideel verden hadde jeg levd i en sånn derre A4, mor, far, barn type ting. Men sånn ble det ikke. Og jeg synes det er viktig å ha en pappa, så jeg heier på at de er sammen med sin far og utvikler et godt forhold til han. Men tomheten når de ikke er hjemme, er litt stor. Så jeg prøver å finne på noe. Drar vekk, gjør noe med venner, et eller annet for å fylle litt av tomheten. Og da er det vanvittig skuffende når det blir insinuert at jeg vil de skal være mest mulig hos far for at jeg skal bli kvitt dem og finne på noe. De som kjente meg da jeg var yngre, de som kalte meg lemen, ville vært mektig imponert over hvor mye jeg kan svelge. Alt mens jeg tar lange, dype åndedrag, tenker på hvem jeg gjør det for, og smiler gjennom sammenbitte tenner. For det gjør meg utrolig sint. Og skuffet. For det handler ikke om mitt ønske om å bli kvitt dem. Men et ønske om forutsigbarhet, vite når de skal komme til han, så jeg kan planlegge. Både for dem og for meg. Planlegge noe så jeg slipper å sitte alene i sofaen og tvinne tommeltotter. Det gjør jeg nok av alle andre kvelder.

Jeg ønsker og en dag få slippe å mase om slikt. Jeg håper at en dag er det han som tar kontakt og ønsker å ha de mer, spør om å ha de en dag. Jeg vet han er glad i dem, det tviler jeg ikke på. Vi har bare ikke helt samme synet på hva det betyr å ha barn tror jeg.

Ha en ansvarsfull og fin en!

Gode naboer og verdensvimer.

Jeg er mildt sagt litt distre. Har opp igjennom lært meg en del triks for å klare å huske på de mest elementære ting. Nesten litt sånn tvangshandling. Gjør man ting på rutine, glemmer man det også sjeldnere. Nå er jo jeg også ganske impulsiv, noe som ikke så lett lar seg kombinere med å ha rutiner og sånt på alt mulig. Ikke er det så gøy heller. Og jeg liker at ting er litt gøy. Da husker jeg det bedre.

Stress har jeg blitt så utrolig mye bedre til å takle, men det er dager, og spesielt tider på dagen, hvor jeg er litt ekstra mottakelig. Morgenen for eksempel.

Alle skal ut, de småkjegler ved døra. Jeg kommer ikke fram til skoa mine, jeg sliter med å høre tankene mine, og jeg lurer på om ikke det er noe jeg bør huske på i dag.

Ut, avgårde, levere, på plass, ny dag, fikse klart.Og klar - ferdig - gå for ny dag.
I dag var jeg på tur med elevene mine. Mens vi tuslet sjekket jeg telefonen for å se hvordan vi lå an tidsmessig, og ser at jeg har fått melding fra naboen. "Hei. Ikke kast bort tid på å lete etter nøkler, de stod i døra her."
Hæ? Tenker jeg. Den må hun ha sendt feil. Så går det opp for meg... Det er husnøklene mine vi snakker om.
Er det mulig?

Ja, det er mer en 17 tanker om gangen i hodet mitt om dagen. De handler om veldig mye forskjellig. Tydeligvis sporet en av disse tankene meg helt av da jeg bråsnudde etter at jeg tok de ut av døra, putta de inn igjen for å hente... Ja, hva var det? Og var det i dag?

Finnes det mesterskap i viming? Trur jeg kunne gjort det bra der.

Er utrolig takknemlig for naboen min som stadig redder meg. Som da jeg kom på camping og oppdaget at termoposen med frysevarer hadde blitt igjen hjemme i gangen. Hun fikk de pent tilbake i fryseren for meg. Jeg er glad naboen har nøkkel. Og at hun er så himla snill og grei.

Og så er det veldig fint at jeg ikke bor i storbyen. Det kunne jo gått litt mindre bra.

Håper dere alle er så heldige å ha en slik god nabo!

En stor, liten hilsen.

I dag skal jeg fortelle deg en liten hverdagshistorie. Det hendte for snart et år siden, men jeg bærer den med meg.

Det var i en periode av livet mitt hvor alt var litt vanskelig. Kroppen min hadde kranglet høylydt, kasta meg i veggen så jeg landa på sofaen i lang tid. Og jeg hadde noen utfordringer jeg ikke kunne gjøre noe med. Slike du enten må lære deg å tåle, eller ta noen store grep for å gjøre om på store ting i livet. Jeg hadde ikke energi til sistnevnte. Jeg var i delvis sykemelding og hadde problemer med å holde meg våken.

Midt oppi dette, dukket det opp et brev i postkassa mi. Et håndskrevet brev på et ark klippet til som et hjerte. Den henger fremdeles på veggen min, og jeg leser det innimellom.

                               


Et lite, men samtidig et stort brev. Jeg leste det og lurte på hvem som hadde skrevet det. Jeg grublet lydløst i vel tre dager. Jeg kjente igjen skrifta, men jeg klarte ikke å plassere den. Nå har jeg sett mange forskjellige håndskrifter opp i gjennom, så det skal vel litt til. Jeg grublet og funderte, lurte, spekulerte og studerte folk rundt meg. Så måtte jeg sånn litt diskret spørre et par. Ikke fordi jeg hadde peil, men fordi jeg trodde dette var noen som visste hva jeg stod midt oppi. Men det var bom. Veldig bom. Jeg leste det mange ganger. Det varmet veldig. Men jeg lurte også veldig. Hvorfor anonymt? Kanskje det var en del av moroa. Det at jeg faktisk gikk og tenkte over hvem som skulle ha så mange fine ord å si om meg.

TIl slutt måtte jeg jo spørre. Jeg la ut på face et lite spørsmål om hvem som hadde gitt meg den anonyme oppmerksomheten i postkassa. Og jeg fikk svar. Jeg ble veldig overrasket da svaret kom i innboksen. Jeg hadde rett i at den håndskrifta hadde jeg sett før. Men jeg hadde ikke vært i nærheten med mine gjetninger. Jeg var jo opphengt i at det måtte være noen som visste. Eller noen som stod meg nær i hverdagen på et vis.

Men det var ikke det. Det var ei jeg ikke snakket så mye med lenger. En venninne fra man var så meget yngre. Ei som veiene våre har krysset hverandre opp i gjennom på flere måter, men som jeg ikke hadde noen daglig kontakt med. Du vet, en av de man for det meste ser på facebook. Ei jeg alltid stopper og slår av en prat med når jeg treffer på butikken. Men alikevel, helt uventet. Og kanskje nettopp derfor, så utrolig rørende.

Den henger på veggen min. Som en påminnelse. En påminnelse til meg selv på tunge dager, om at jeg faktisk har en styrke som selv andre kan se. Og ikke minst, en påminnelse om den enorme  kraften som ligger i noen hyggelige ord fra uventet hold.

Har du ikke noe pent å si, så hold kjeft, heter det jo. Men jeg vil legge til at om du har noe positivt å si, så si det. Uansett. Det kan være det er det som gjør dagen til noen.

Si noe hyggelig til noen, smil til fremmede, eller skriv et lite brev.

"Du er en av de sterkeste jeg kjenner og ville bare du skulle vite det!" stod det i meldingen.
Og det tenker jeg mye på, spesielt på dumme dager da jeg synes jeg bare er tullete og teit. Noen syns jeg er sterk. Hva er det da jeg sitter her og sutrer og syns synd på meg selv for? Lev opp til det i steden.


Ha en fin en!

Nasjonaldagen. Murphy og mestring.

I dag var den store dagen. Dagen småjentene har nedtelling til. Den store is- og pølsedagen. Nå er det lite pølse i denne familien da, siden vi synes soyapølser smaker blæh. Men mini er og blir kjøtteter, så en pølse vanket det på henne i dag. Etter mye mas ga mor etter. Det var svært få alternativer for sånne som meg, så jeg ble sittende og gomle på et pølsebrød med sennep og ketchup mens vi ventet på at storesøster skulle bli ferdig i kirken. Kulinarisk høydare.

Om du leste i går, vet du at jeg ikke er spesielt begeistret for slike dager, men hva gjør man ikke for at barna skal vokse opp med litt hyggeligere assosiasjoner enn en selv?

Alle de fine tankene og følelsene som dukker opp i forbindelse med slike dager, er gjerne med på å forsterke virkningen av Murphys lov. Det er derfor jeg alltid er ute i god tid. Festdraktene og skjortene til jentene var prøvd for en måned siden, sko ble sjekket og kjøpt inn. Til og med strømper var kjøpt inn.

Festdrakta mi kunne jeg konstatere at hadde utvidet seg i skapet siden i fjor, så den var det grei plass i. Nå har ikke ribbeina mine krympa så mye men. Når jeg da etter ganske mye leting kommer på at jeg ga bort bunadskoene mine i et meget irritert øyeblikk fordi beina mine ikke krympa igjen etter siste svangerskap, forsvant det klesvalget. Jeg ga de bort cirka en måned før de gikk tilbake til sin opprinnelige størrelse. Føttene mine altså. Snakker om mange fine sko som forvant i det rykket der. Men da har jeg jo en unnskyldning til å kjøpe nye. Jeg er jo jente, jeg burde like det. Siden det eneste jeg har lyst til å ha på meg på 17. mai er Tinnbunaden, er det få andre ting å bruke kvelden på enn å brodere videre. En 17. mai i overskuelig fremtid vil du se meg i toget, ca en halvmeter høyere enn ellers. I selvlaget bunad. DET blir en fin dag.

Jeg har alltids noe jeg kan ta på meg. Alternativet var sjekket ut og alt var på plass.
Så skulle jeg stryke skjorter i går kveld. Det er teit å gjøre lenge i forveien, for da kommer de til å bli krøllete igjen, eller noen kommer til å grise de til. Men trur du jeg klarte å finne strykejernet da? Nei. Jeg kan svakt erindre at jeg tenkte noe sånn som; "jeg trur jeg setter det her jeg. Dette er jo et mye mer logisk sted for et strykejern." da jeg satte det bort sist. Så det stod ikke på det vanlige stedet. Ikke på noen andre steder som jeg innbiller meg er mer eller mindre logiske heller. Jeg har faktisk lett på de fleste tenkelige og utenkelige steder. Sånn rent bortsett fra der det faktisk er, selvfølgelig. Noen steder har jeg lett mer enn én gang og. Kunne jo hende jeg ikke så skikkelig første og andre gangen. Men det fikk holde å henge skjortene på badet mens jeg dusja, for litt damping. Det hjalp litt. Det fikk være nok.

Alt var klart i dag tidlig. Eller, av det jeg ikke hadde susa vekk da. Flaggene rullet jeg pent sammen i fjor, så de fremstod som nystrøkne. Satte på klokka, og våknet en halvtime før. Alt var duket for god tid og alt mulig av idyll og greier. Dusje, frokost, barnetv på mens mor spinner. Alle på med strømpebukser, og gensere. Det er ikke varmt i dag. Sminke mor, fikse frisyrer, skjorter til alle, på med bunader og skjørt til mor. Vi begynner å få veldig dårlig tid. Mor begynner å bli litt stressa av å holde på å snuble i mini hver gang hun snur seg. Nå må vi dra. Hente skoa fra hylla i gangen.... hei, vent! Hva er detta? Hvor er bunadskoa til mini? Storesøster klager over at hennes er for store. Hurra! Mini har sorte pensko stående. Nå er klokka så mye at vi skulle vært i parken. Løpe ut i bilen. Storesøster med strømper i hånda og beskjed om å teste om det er bedre med dem på. Det var det ikke.

Gjett om det er parkeringsplass rett i nærheten da? Helt riktig. Vi må kjøre litt. Finner en plass. Griper flaggene og vi løper. Jeg er mentalt forberedt på at storesøster skal bryte sammen i gråt pga sko som kipper, men det skjedde ikke. Murphy har mista grepet.

 

Vi løper opp til parken. Vi får plassert den ene med klassen sin, hilser på elevene mine og finner barnehagen. Mor puster dypt. Nå er vi på plass, intet mer å gjøre. Nå kan vi kose oss. Salutten går. Og her sparer vi ikke på kruttet. Kombiner det med stor folkemengde og jeg fikk en veldig kjælen liten frøken rundt halsen og beina resten av toget. Vi går, vi hopper og stusser, vi plukker russekort, vi hipper til kjente, vi smiler og koser oss i sola. Vi hører på tale, vi synger Ja, vi elsker, og vi forlater toget etter talene. Mini og jeg går returen før den blir for lang. Vi henter bilen og kjører ned til skolen. Og her er det ikke noe problem å finne parkering. Ventingen blir litt lang. Storesøster skal i kirken, og så gå ned alene. Så stor har hun blitt. Vi bruker ventetiden på å balansere, prate med kjente, kjøpe lodd og tulle. Og forsøke å få til et bilde hvor hun smiler normalt. Lekene begynner alikvel ikke før kirken er ferdig.

Storesøster kommer. Morshjertet smelter av gjensynsgleden. Er det mulig? De er så glad i hverandre at jeg blir helt rørt. Vi tar runden med leker, vi går rebusløp, kjøper lodd til storesøster, får gevinst etter lekene, kjøper den obligatoriske isen, gjør noen forsøk på å ta et fint bilde av begge to samtidig. Gir opp. Drar hjem.

Vi har gjort plikten. Og vi kom i mål. Jentene er strålende fornøyd. Jeg føler jeg vant. Selv om familiedagen for oss ble feiret med oss, den nærmeste familien, var det lite som manglet. Selv om jeg kjenner et stikk hver gang jeg ser alle de lykkelige familiene. To voksne sammen. Besteforeldre. Utvida familier. En dag...

Har vi ikke stor familie, så har vi naboer. Grillen ble fyra opp og vi skifta til varmere klær og koste oss med naboer, mat og vegansk brownieskake som jeg bakte. Jentene fant fram sykler og dukker. Og etter å ha spist så mye sukker, er jeg imponert over hvor greit det gikk å sovne.

Murphy fikk ikke stoppa meg denna gangen heller. Vi kom i mål. Jentene var strålende fornøyd, og da er alt bra. Vi feiret med å danse til radioen mens vi gjorde kveldsstellet. Mesteparten av morgenkaoset er ryddet vekk, og bunadsømmen er hentet fram. Mor tar kvelden.

Må bare si meg særs fornøyd med disse i dag;


Ha en fin en!

Dagen før dagen.

Ja, vi elsker... Ja, vi gleder oss...
Eller gjør vi det?

Gleder jeg meg til å stå opp tidlig og kle på forventningsfulle små? Kle med litt ekstra varmt siden det ikke er meldt så veldig varmt vær. Gleder meg til å kle meg i klær som jeg ikke føler er fine nok, fordi bunaden min fremdeles er i startgropa og ligger og hånflirer nede i sykurven. Finne fram noe som er greit nok, klistre på seg et smil og og gå morgendagen tappert i møte.
Få stablet alle ut i bilen i tide. Forhåpentligvis uten de største konfliktene over strømper, sko og klær som ikke sitter slik de ønsker. Fletter i håret, med sløyfebånd som sjeldent samarbeider på slike dager.

Finne parkeringsplass. Gå i tog. I år tror jeg jeg skal ta med meg minsten tilbake til bilen og så kjøre til der lekene er. Veien er utrolig lang tilbake til bilen etter leker og is.

Vandre rundt blant alle de stivpyntede folka slik at jentene kan være med på lekene. Kjøpe den obligatoriske isen, og noen lodd.

Nei, jeg gleder meg ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg hater slike dager. Intenst. Jeg elsker å se jentene mine glede seg. Og det får meg gjennom. Men stemmen i hodet fra tidligere dager som denne, sitter fremdeles igjen. Stemmen som forteller at det ikke er bra nok. At du har gjort noe feil, at det er et slit å måtte overvære denne dagen. Jeg vet det ikke er mine følelser, men den sitter dypt forankra den godfølelsen at ingen slike gledesdager skal få gå forbi uten en uggen følelse i magen. Stress, angst og alle de fine der. Igjen, ikke mine følelser, men fy så godt de sitter igjen.

Og i morgen skal vi kle oss pent, klistre på et smil og gå ut og se på alle de smilende familiene. Jentene mine og jeg.

Gratulerer med dagen! Håper magen din kun har deilige sommerfugler.

Dobbelthelg.

Det er søndag kveld. jentene ligger og sover i sengene sine. De har vært hos faren sin i helgen og jeg har kost meg, slappet av, ladet batterier og nytt det å ha barnefri.
Og alikevel er det to dager til med fri fremfor oss. Det er helt fantastisk. To dager til med kos. I morgen skal vi nyte at det er fri. Kanskje vi kan ta en liten runde med rydding av leker på barneromma. Ut og sykle og leke i hagen. Slappe av og la livet gå i sakte tempo. Og gjøre klart for den store dagen selvfølgelig. Stryke skjorter og flagg, og gjøre klart.

Det blir nesten som dobbelt helg. Dobbelt fri. Dobbel glede.

Ha en fin en!

Plaster

Det er lørdag. Det er en herlig dag.
Jeg skal få iskaffe for første gang på flere måneder. Jeg gleder meg.
Ei jeg kjenner har kjøpt noen hun syntes var for søte, og jeg skal overta de. Vi skal treffes på byen.
Jeg kjenner jeg har forventninger. For søtt finnes ikke i mitt vokabular.

Da jeg parkerer, meget elegant lukeparkering om jeg må si det selv, ser jeg den skjønne Lena stå utenfor butikken sin og går for å slå av en prat.
Og om du ikke er så glad i reklame, bør du slutte å lese nå. Men om du liker å høre om fantastiske mennsker og morsomme tilbud, må du fortsette.

Plaster er nemlig verdens søteste bruktbutikk. En liten perle hvor du kan få de flotteste rabatter, på de fineste skatter. Barterabatt f.eks. Er det ikke flott? Du kan få rabatt bare ved å ha hår i fjeset. Jeg er litt usikker på hvordan det funker. Mulig rabatten blir større jo flottere hårpryd. Skikkelig snurrebart bør gi en heftig uttelling da.
Jeg hadde blitt fornerma om jeg hadde fått slik rabatt. Sangrabatten derimot har jeg fått mer enn en gang. Eldste datra mi snakker om butikken som der hvor vi synger når vi handler. For det er det vi gjør. Det er jo en berusende følelse å få rabatt for å synge. Over alt ellers får jeg bare skeive blikk og medfølende smil.
Her får jeg rabatt.

Jeg fant et flott kaffeservice som hadde kledd frokostbordet mitt noe så innmari. Men selv med sangrabatt kunne jeg ikke rettferdiggjøre å ta det med meg hjem. Men jeg får ta en liten runde og rydde i skapet og lage plass, så kanskje. Må øve inn noe hipt da. Det var det hun bestilte. Jeg er bedre på drikkeviser og barnesanger. Men jeg fant noe som bare MÅTTE bli med meg hjem.

Her har den funnet plassen sin på veggen. Er den ikke fiiin? Dere skjønner sikkert hvorfor denne libellen måtte bli med meg hjem? Og helt uten å måtte synge. Eller mulig Lena han lært av tidligere erfaring. Denne gangen fikk jeg kunnskapsrabatt faktisk. Fordi jeg kunne fortelle fakta om libellen som hun ikke hadde hørt fra før. Og er ikke det verd litt reklameplass, så vet ikke jeg.

Og jeg burde gi mannen hennes kunnskapsrabatt, for jommen lærte jeg noe nytt i dag. Og da er det jo en fin dag.

La meg til slutt få anbefale verdens søteste butikk, Plaster. Er du i området må du bare ta deg en tur inn. De har masse flotte varer, morsomme rabatter, herlige mennesker og den beste stemningen noen bruktbutikk jeg har vært i. Jeg er ganske sikker på at om du tar turen innom, vil du være i bedre humør når du går ut. Jeg fikk æren av å se en annen kunde synge til seg rabatt med en vakker Tir na noir. Og bare det er jo verdt et besøk.

Ha en herlig helg! Det skal jeg!

Natteskrekk

Hun ligger og gråter.
Jeg går inn til henne. Gråten blir bare sterkere. Hun er ikke til å få kontakt med.
Bare gråter og gråter. Mer og mer hysterisk.
Jeg klarer å la hjernen overvinne frykten for at noe virkelig er galt.
Holder meg rolig. Løfter henne opp. Hun hikster og skjelver. Er ikke til å snakke til. Bare gråter trøstesløst.

Det hjelper lite å stå og rugge på henne så jeg går og setter meg på senga mi med henne på fanget. Hendene hennes holder fast rundt halsen min og tårene hennes fukter håret mitt.
Jeg holder henne tett inntil så hun kjenner armene mine trygt rundt seg. "Mamma, er alt jeg får av forståelige ord. Hun er skikkelig redd.

Etter en stund med rolig snakk og stryking på ryggen, stilner gråten. Hun legger hodet bedre til rette inntil meg, kroer seg nærmere, selv om det ikke er mulig, og sovner.
Lille, varme, gode kroppen sovner rolig i armene mine.

Jeg løfter henne opp, bærer henne i seng, pakker rundt og legger bæ i armene hennes. Hun orker ikke se på meg en gang. Bare sovner. Rolig.

Fra hysterisk ristende, til rolig sovende.
Godt jeg husker natteskrekken og hysteriet fra storesøstra.
Ingenting annet som hjelper, enn tid, nærhet og ro.

Og det hjelper. Selv om det er vondt å se de være så redde, er det deilig når man klarer å gi den tryggheten de trenger for å roe seg ned igjen. Man føler seg nesten som en superhelt. Litt magisk i alle fall. Mammamagi.

Langhelg og forsmak på sommeren.

Det fineste med mai måned er alle de ekstra fridagene. Fort vekk blir det noen langhelger. Som en liten forsmak på hva sommeren har å by på. Og for en herlig forsmak vi har hatt.

Langhelgen tok vi på camping. Det er godt å ha venner med campingvogn. Pakka bilen klar og dro rett etter jobb på onsdag. Fikk med meg mesteparten. Satte "bare" igjen posen med frysevarer hvor alt det jeg kunne spise var. Jammen godt jeg har en god nabo som kunne legge det tilbake i fryseren min for meg.

Jeg pakka med både ulltøy og fleece. Litt lei av å fryse.For selv om det skulle bli varmt, er det lenge siden jeg har sett sol uten medfølgende vind. Men den kom. Med noe vind. Men jommen fikk jeg ikke kledd av meg litt og. Siden jeg frøys da jeg pakka, falt ikke tanken på bikini og sommerklær meg inn. Godt jeg har ei venninne som har orden på ting. Hun ordna opp så jeg fikk lufta huden.

Bikini på dagen, pledd på kvelden.Brrr... Godt jeg pakka ulltøy.

Helga var fantastisk. Føler jeg fikk ladet oppp batteriene skikkelig. Sol, varme, gode venner, strand, sjø, skjell, barbeint, yoga, sy, mat, grille, latter, lek og ikke minst de fine barna som løp rundt og fant seg stadig nye bestevenner. Minstefrø kom hjem med store skrubbsår på begge knær, solrøde kinn, et spann full av skjell og en hel campingplass full av nye bestevenner.
Hu eldste lurte på om at hvis jeg så en campingvogn som var der nede, som hadde sånn Til salgs-skilt på seg, om ikke jeg kunne kjøpe den da. Herlig.

Og i dag har vi igjen kost oss med gode venner, grilling, lek, prat, og kos i solen. Argh... dette lover bare så bra for sommeren.

Ha en fin en!

Singeldagen.

Ser på Facebook at dagen i dag, visstnok er singeldagen. Så hurra for alle oss single der ute.

Så en status som sa at man skulle kopiere statusen om at i dag var det singeldagen, om man var singel. Om noen ville gjøre noe med det, kunne de sende et <3 i innboksen. Jeg gjorde ikke det, jeg.
Jeg har mine tvil om at innboksen min ville blitt fyllt opp av hjerter om jeg hadde posta det. Trur egentlig ikke det hadde kommet noen hjerter i det hele tatt. Og det er helt greit. Jeg vil ha mer enn et hjerte i innboksen.

For hva pokker skulle jeg gjort med det? Skrevet tilbake? Og hva? "Heisann, ser du vil endre sivilstatusen min. Hvordan har du tenkt til å få til det?" Fy søren, jeg blir litt flau bare ved tanken. Jeg er litt for sjenert til det trur jeg.

Eller sjenert, og sjenert. Jeg blir ikke helt klok på meg selv der. Jeg kan være tøff i trynet og direkte som få andre, men samtidig kan jeg være utrolig sjenert og bli flau for de minste ting. Det er en herlig kombinasjon da, eller?

Nei, jeg får bare nyte å være singel en stund til. Kjenner at jeg ikke har noe dårlig tid. Han dukker nok opp når tiden er inne. Jada, jeg vet at han ikke dukker opp på døra mi sånn helt uten videre, men jeg sa heller ikke at jeg hadde tenkt til å gjemme meg i egen stue. Ikke helt i alle fall. Selv om jeg sitter her alene uten mulighet til å gå noe sted, litt mer enn jeg tidvis synes er gøy.

Jeg har ei venninne som er tøffere enn toget. Tøffere enn meg i alle fall. Hu la ut ei kontaktannonse på Facebookprofilen sin og ba venner om å dele. Modig gjort. Og siden hun er ei generøs jente, tilbyr hun meg alle de som er litt for gamle for henne. For det er jo akkurat det jeg vil ha. En som i utgangspunktet er interessert i venninna mi. Ikke akkurat.

Nei, jeg trur jeg skal kose meg med livets små gleder. Potetgull, sosiale medier, venner, camping, at varmen er på vei, at mai har mange fridager, og det faktum at jeg ikke kommer til å være singel for evig. Må jo finnes en der ute som klarer å lure meg til slutt.

Ha en fin en singlinger!

Hvordan går det med nyttårsforsettene og -fortsettene?

Det er snart fire måneder siden, og tiden er vel inne til å sjekke innom og se hvordan det står til med de.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på det, er rett og slett at hodet mitt er så fullt i kveld at jeg tviler på at det å skrive vil være nok til å få tømt det. Det er nemlig vår, og arbeidsoppgavene er mange og har tidsfrister. Det hjelper liksom aldri helt hvor tidlig man tenker å starte med ting, noe skjer alltids, og der står man med en haug som kan virke uoverkommelig. Nå smiler jeg til den. Jeg vet det går fint. En dag av gangen. Stress hjelper ikke.

Men det jeg vet hjelper, er yoga. Matta må frem. Det er egentlig litt for kaldt her for kroppen min, men det er alt for lenge mellom hver gang jeg setter meg ned og virkelig jobber på matta. Og i kveld trenger jeg det.

Det var da jeg kom på nyttårsforsettene og -fortsettene mine. Så mens det blir skikkelig fyr i ovnen, og varmen stiger nok i stua til at jeg orker å gjøre yoga, skal jeg ta en liten vareopptelling.

Jeg hadde ingen planer om å slanke meg, men har allerede gått ned en del kilo. Vegetarretter har blitt avansert til veganerretter, noe som delvis er skylden i vektnedgangen. Men også i punktet om å fortsette å ta vare på helsa mi. Jeg er friskere nå enn for fire måneder siden, og det har veldig mye å gjøre med at jeg har endret kostholdet. Siden alt har ringvirkninger, gjør jo dette at spontane middager med venner blir litt mer utfordrende. Det er ofte lettere at jeg lager maten, jeg kan jo ikke forvente at andre skal tenke på alt mulig heller. På den annen side, har det gjort at flere rundt meg har tatt en kikk på eget kosthold og blitt litt inspirert. Det er jo morsomt. Å få vise at maten jeg spiser ikke er så rar som det kanskje høres ut for mange. Og ikke minst, smaker ganske bra.

Fortsette å finne på spontane ting når anledningen byr seg... Joda. Lommeboka spenner litt bein på mange av planene og ønskene, men jeg har da vært spontan og.
Å holde utkikk etter kjærligheten. Vel, jeg har ikke lukket øya. Men jeg kjenner at å finne på ting, og å være spontan få holde i første omgang. Så dukker den nok opp når tiden er inne. Har ikke tatt på noen skylapper.

Så veldig mye flinkere til å sette av tid til yoga, er jeg nok ikke blitt helt enda. Jeg gjør mine lange dype åndedrag flere ganger om dagen, men ned på matta blir det mindre tid til. En periode gjorde jeg solhilsen hver morgen og kveld, og litt yoga blir det alltids på jobb når man ser at vi trenger et avbrekk. Men forbedringspotensialet er helt klart til stede.

Jeg har fortsatt å skrive. Så alt for mye fornuftig skal jeg ikke påstå det har vært, men jeg har klart å fått skrevet ned og publisert noe av det som bodde i magen min. En liten smakebit på en historie jeg skal fortelle etter hvert. I større eller mindre grad.

Og jeg har satt i gang med det jeg lenge har dyttet litt foran meg. Jeg har tatt avgjørelsen, og godt begynt er jo som de sier, halve jobben. Så da er jeg godt i gang med min videreutvikling.

Jeg prøver stadig noe nytt. Hver gang jeg tenker at jeg ikke tør noe, eller kjenner jeg vil gjøre en innsats for å unngå noe ukomfortabelt, stiller jeg meg spørsmål om hvorfor jeg gjør det. Er det kun fordi det er skummelt og på utsida av komfortsona mi, så sparker jeg meg i rumpa for å gjøre det.

Jeg smiler til fremmede, blir nok tatt for å være litt original til tider, jeg prøver å være raus med kompelimenter og smil. Være med venner og de som betyr noe. Og være til stede i nuet. Det blir lettere og lettere å ikke la seg stresse av bagateller.

Og dette var knappe fire måneder ut i det nye året. Ofte har man gitt opp nyttårsforsettene sine lenge før den tid. Det er derfor jeg har flest nyttårsfortsetter. De gir man ikke opp så fort. Og når jeg tenker over det, har jeg jo kommet ganske så godt i gang med mine planer for dette året.

Hvordan er det med deg? Er du på rett vei? Er du der du ønsket å være? Hvis ikke, er det bare å vri litt på kursen, vi har god tid igjen. Tell opp alt det du har fått til, og ikke heng deg opp i det du ikke har fått gjort enda. Du har god tid. Nyt den!

Ha en fortsatt fin en!

Intet nytt under solen.

Helg. Glede. Vi skal ut og leke i solen. Sykle og kose oss. Gå på byen, treffe venner, ha piknik. Virlkelig.
Og så sitter mini på do klokka sju og sutrer. Hun er varm. Typisk. Inn med stikkpille og opp i senga til mor. Hun sov i alle fall litt til da.

Så da får planer være planer. Ingen tur ut da. Eneste planene som ble gjennomført var å kose oss. Og middagen. Hadde lovet dem tomatsuppe og pannekaker. Og denne gangen likte storesøster mors hjemmelagede. Stavmikseren var den eneste hemmelige ingrediensen. Pannekakene var en seier. Veganske med eggepulver og soyamelk. Utrolig at den lille kroppen har plass til fem sånne. Mildt sagt imponert.

Det har blitt litt barnetv i dag. Vi har spilt brettspill og wii, tegna og bygd lego. Og det ble litt godis til kvelds. Trengte ikke termometer for å skjønne at mini ikke var feberfri, når over halvparten av snopen står igjen. Hun hadde ikke lyst på.

Ja, ja. Hun ligger i senga mi og jeg håper hu er frisk til i morgen. Brakkesjuken er ikke til å spøke med.

Har fått unna litt klesvask i dag da. Utrolig hvor fort den hoper seg opp når du bare driter i den litt. Men kyndige hender har hjupet å legge på plass. Da er det litt lettere.

Det har slutta å snø, og håper det holdt med det lille som kom. Detta er naturstridig. jeg vil ha vår. Vår og varme.

Ha en fin en!

Når smått blir mindre

Jeg er ikke største jenta som går i to sko. Men jeg har vært mye større enn det jeg er nå.

Jeg vet jeg har gått ned litt i det siste. Jeg kjenner det, og vekta sier det. Og jeg hører det her og der. Men jeg føler meg ikke så annerledes. Jeg ser det, men alikevel.

I dag merket jeg at jeg hadde krympet. Jeg frøys, og måtte ut og legge dekkene ned i kjelleren. Så jeg kledde selvfølgelig på meg. Jeg tenkte ikke så mye, men tok turbuksa mi utapå den buksa jeg hadde på, med belte og alt. Og det var god plass. Da jeg kjøpte den, var den trang. Den passet, men ulltøy under måtte jeg ordne litt på, for om linningene lå likt, var det trangt. Nå hadde jeg grei plass. Det er jo artig. Veldig artig.

Jeg har veid mindre før. Før jeg ble gravid første gang var jeg på mitt tynneste som voksen. Jeg har aldri hatt som noe mål å komme dit igjen. Men jeg kjenner at det ikke hadde plaget meg å gjøre det. Men jeg tviler på at jeg ville sett meg selv på noen annen måte.

Og ja, jeg lempa dekk i dag. I går og. I går bar jeg dekkene opp fra kjelleren, og la de i bilen. I dag bar jeg ned de andre dekkene. Og nei, jeg ligger ikke på sofaen sammenkrøllet i smerte. Jeg har fått mine superkrefter som veganer. Hvordan kan jeg slutte å spise slik, når jeg kan gjøre slike ting igjen?

Jeg kan bære dekka mine selv. Jeg var ute og løp mer enn fire meter her i forrige uke. Og jeg blir mindre.
Gi meg en god grunn til å slutte å spise plantebasert liksom.

Ha en fin en.

Alternativ helg

I helga har det vært alternativmesse, og da har jeg selvfølgelig vært der. Hele helga.
Lyttet, smilt, lært, følt, prata, ledd og kost meg. Snakket med gamle venner og nye bekjentskaper. Fått masse nye inntrykk, påfyll av god energi og de sparkene bak, jeg visste jeg ville få. De sparkene bak som jeg visste jeg trengte. De sparkene bak som nok skulle til for å sette i gang med neste del av min reise.

I begynnelsen var ordet. 

I Bibelen står det at i begynnelsen var ordet. Og helt uten sammenligning forøvrig, passet det fint her.
For dette ordet er mitt. Bloggen min er mitt ord. Og jeg tenker at min begynnelse på denne nye reisen begynner med et ord. Her. Nå.

Vi har alle evner. Forskjellige evner. Jeg har aldri sett på alternative evner som noe "overnaturlig" eller rart. De har vært en del av min hverdag så lenge jeg kan huske. Mulig jeg har litt tungt for det, men jeg var ganske stor da jeg skjønte at ikke alle kunne snakke med dyr. Jeg var enda eldre da jeg skjønte at ikke alle kunne lese sterke karaktertrekk i ansiktet på folk de traff. Ikke engang følelser og store traumer så folk rundt meg hos sine medmennesker. Jeg passet meg jo for å spørre og grave for mye, da jeg skjønte at jeg ikke var helt som alle andre. Ikke det, jeg hadde jo visst det lenge. Det ble bare mer og mer tydelig.
Opp i gjennom årene har de vært mer og mindre til stede i livet mitt. I perioder har jeg vært i god kontakt med de, prøvd meg frem, lært og øvd. Andre perioder har de blitt lagt langt bak et sted. Ikke borte, men litt stuet bort. Det er lenge siden jeg innså at jeg ikke har noe valg. Dette er en del av meg som jeg ikke kan ignorere. Det er en del av meg på samme måte som noen er gode i idrett, noen kan synge, noen kan tegne.
Min gave er dette. Ord. Kommunikasjon. Ord om hvem du er. Ikke fordi du ikke vet det, men fordi du trenger å bli minnet på det. Ord fra noen som ikke er her lenger. Ord til å sette på en følelse eller smerte for at du skal gå videre. Ord til å lindre.

Nå er det lenge siden jeg har snakket med dyr. Og jeg er ganske sikker på at med mine allergier er det ikke mitt felt. Og mye av det jeg har vært god på før må tørkes støv av, blåses liv i og ikke minst trenes på. Og det er her jeg står i dag. Klar til å blåse liv i mine klarsynte og mediumistiske evner. Klar til å finne min vei, og min måte å gjøre ting på.

Jeg står på kanten av et stup. Mine bare tær krøller seg over kanten. Vinden fra avgrunnen får klærne mine og håret mitt til å flagre. Det er så langt ned at jeg ikke kan se bunnen. Jeg vet jeg kan fly. Jeg vet jeg kan sveve. Høyt, langt, fritt og uten grenser. Jeg har gjort det før. Jeg kan gjøre det igjen. Lenger, høyere, friere enn noen sinne. Jeg kjenner suget i magen. Vet at om jeg lar det bestemme, vil jeg la det bli til tvil. Og tviler jeg, faller jeg. 

 Dette er så skummelt at jeg lurer litt på om jeg tør. Men jeg har utsatt det så lenge allerede. Om jeg venter til i morgen vil jeg begynne å tvile. Er jeg bra nok? Dere vet. Alle de tankene som kommer krypende når tvilen får rå. Jeg er langt i fra noen ekspert. Jeg står her klar til å starte en spennende reise. Og den starter som kjent med et lite skritt. Eller i mitt tilfelle et lite ord. Jeg skal begynne. Og jeg trenger hjelp. Jeg må øve. Masse. Jeg vet jeg kommer til å bomme, feile, famle, og tulle. Det gjør vi alle i blant. Men det er greit. Det er av våre feil vi lærer, er det ikke? Så til å begynne med må jeg nok ty til venner og kjente å øve på. Og den første store lærdommen jeg må gjøre, er at ingenting i verden er gratis.  Så jeg må verdsette egen tid ved å be om penger for å gjøre dette, selv fra venner. Det føles rart, selv om jeg ser logikken.
Så skulle du ønske å ta følge med meg på reisen, må du løse billett. Skal vi si 50 kroner for en halvtimes tur?

Jeg nærmer meg slutten av dette innlegget og jeg kjenner jeg har begynt å lure på om jeg skal bare trykke lagre, og ikke publiser. Fy søren, så skummelt det er å hoppe utafor komfortsonen sin. For det er det jeg gjør når jeg trykker publiser. Da er det liksom ingen vei tilbake. Men jeg har jo visst det en god stund at dette øyeblikket ville komme. Og om reisen skal starte, må jeg jo sette i gang. Jeg gleder meg til alt jeg skal lære. Jeg var på kurs med den flotte Anna-Lena Vikström høsten 2014, og hun påstod jeg måtte sette i gang. Jeg trengte ikke mer utdanning, jeg måtte begynne å jobbe med det. Det er en stund siden nå. Tenk så mye jeg kunne ha lært på den tiden om jeg hadde hørt på henne da. Så jeg har kanskje brukt nok tid på å gjemme meg og grue meg? Og når jeg nå trykker på publiser, forplikter det. For da har dere mitt skrevne ord på at jeg har tatt skrittet ut og startet min spennende reise inn i et ukjent landskap hvor veien blir til mens jeg går den.

Jeg står på kanten og kjenner det kiler i magen. Det er min tur til å kaste meg ut i det ukjente. Det er min tur til å sveve. Jeg løfter armene og smiler. Jeg sprer fingrene som fjær på en vinge. Jeg lukker øynene i tillit. Jeg lener meg sakte fremover og lar meg falle.

Snart helg. Min helg.

Det nærmer seg helg. Ei helg jeg har gleda meg til lenge. Et år faktisk.
I helga er det alternativmesse.

Jeg har planer om å tusle rundt der hele helga faktisk. Gå på foredragene og demonstrasjonene, for å høre hele lørdagen. Suge til meg informasjon, inntrykk, atmosfæren og den deilige energien.
Masse god energi. Jeg levde lenge på forrige messe.

Når lørdagskvelden kommer, har jeg nok også gjort meg opp en mening om hvem jeg skal snakke litt nærmere med på søndag.

Og ja, jeg mener det. Jeg skal tusle der hele helga og bare kose meg. Fylle opp på gode energier.
Jeg pleier egentlig å hate å dra på noe alene. I fjor var det ingen som ville leke støttekontakt for meg, så jeg dro. Alene. Det var jo ikke noe problem. Var jo bare masse hyggelige folk.
Syns du det er litt skummelt å dra på slikt alene, så kan du bare komme og henge med meg. Jeg skal være der. :-)

Det er ikke bare utstillerne som kommer med masse gode energier, men alle de som tar turen.
Jeg kjenner at jeg trenger litt påfyll. Og sikkert også et aldri så lite tupp i baken.

Gleder meg. Kanskje vi sees?

Ha en fin en!