Takk for det gamle... Ha det bra 2015

Vi står på enden av 2015, og jeg gleder meg til 2016. DET blir et bra år det.
Men før vi går over den terskelen, skal jeg snu meg tilbake en siste gang, og se på året som har gått. Kikke på, oppsummere, ta lærdom fra, ta farvel med og legge bak meg.

Året har hatt mange tunge stunder, hindre å forsere, lærepenger å lære, tårer å gråte, og ermer som måtte brettes opp. Men det har også hatt vakre øyeblikk, latter og lek, nye opplevelser, nye bekjentskap, nye erfaringer, lange samtaler og dype kyss.

Jeg startet året i kamp. En kamp mot og med min egen kropp. Den ville ikke mer og gikk ut i streik forrige sommer. Jeg har jobbet meg opp fra sofaen, selv om ingen av de tingene legen først anbefalte hjalp. Jeg måtte gjøre som jeg innerst inne visste, lytte til kroppen min og gjøre det den krevde. Jeg har gjort det. Selv om det for en utålmodig sjel som meg, gikk supersakte. Jeg har svømt, gjort yoga, gått turer, smilt, ledd, skrevet, danset, stoppet og beundret skjønnheten i de de små ting, og satt ned farten på livet mitt. Jeg måtte pent kvitte meg med egne forventninger til meg selv, og min hverdag. Jeg måtte lære meg å lytte når kroppen sier i fra. Når den truer, vet jeg nå at jeg må lytte. Hvis ikke vet jeg nå hva resultatet er. Jeg har senket skuldrene og kravene, gir mer blaffen i det som ikke er viktig, og rydder tid til det som virkelig betyr noe, og som gjør livet mitt godt.
Sammen med medisiner, og et røsk i hvilke matvarer jeg kan spise, går det rette veien.
Det at jeg bor i Norge, kan jeg ikke helt gjøre noe med, men litt solarium hjelper det og på en kald kropp. Sammen med pulsvanter og varme klær. Men det viktigste jeg lærte, var å legge vekk den dårlige samvittigheten. Jobber fremdeles med den.

Kjærligheten kommer til å starte et vakkert kapittel i det kommende året. Det gleder jeg meg til. Og dette vet jeg, siden det inneværende året ikke akkurat bare bestod av rosenrøde skyer.
Jeg har lengtet, grått, ledd, lært og blitt såret. Det var masse fint, og etter mange tårer og sjelegransking, kan jeg se tilbake på mange fine minner. Jeg har planer om å beholde de. Opplevelsen har lært meg vanvittig mye om meg selv. På så mange måter at jeg ikke helt orker å sette ord på alt. Men det er en lærdom jeg skal ta med meg videre. Og med plasterlapp på følelsene mine, har skepsisnivået mitt steget betraktelig. Det skal vel litt til å velte meg ned på landejorda og fange meg. Men jeg er verdt det, så rette fyren klarer nok det.
For jeg har ingen planer om å slutte å være optimistisk. (Selv om jeg har mine grå dager jeg og.)

Jeg har noen gode venner som har lyst opp den kronglete veien dette året har vært. Noe jeg er utrolig takknemlig for. Folk som er avslappa og lette å være sammen med. Folk jeg kan lage middag og leke med en ettermiddag sammen med barna, og bare slappe av sammen med. Gleder meg til å fortsette med det også neste år.

Og det beste, barna mine. De er det viktigste i livet mitt. Og de lyser opp hverdagene bare ved å være. Ikke rart med tanke på hvor herlige de er. De er det jeg prioriterer når energien ikke holder til så mye...

Støvet er der i morgen, rotet er der i morgen. Men poff så er de konfirmanter.

Jeg har lært mye om å lage mat uten kjøtt, og har planer om å bli enda flinkere. Jeg har lært masse om meg og mine evner, grenser og talenter. Og jeg har store planer om å videreutvikle opptil flere av dem.

Jeg ser tilbake og kjenner jeg er takknemlig. Jeg har sett nordlys, midnattsol og Lofoten. Jeg har vært på mer eller mindre planlagte roadtrips med verdens herligste, smilende jente. Jeg har falt på mer enn en måte, men reist meg igjen. Og nå står jeg. Stødigere, tryggere og mer oppreist i meg selv enn for ett år siden.

Mine nyttårsforsetter og nyttårsfortsetter skal jeg fortelle deg om en annen dag. Til neste år, tenker jeg. Men en ting er sikkert. Jeg skal ikke hive meg på den 100 dager uten sukker - greia. Kroppen min sier veldig tydelig fra om jeg har fått i meg for mye sukker, så det er ikke noe problem. Og vekta mi har helt ufrivillig rast nedover siste månedene, så det gidder jeg ikke bekymre meg for.
Men ikke om jeg gidder å lage regler for sukkerinntaket mitt. Hvis jeg har lyst på litt sjokolade en dag, så spiser jeg det. Man blir ikke lykkeligere av sjokolade.... eller jo, jeg gjør det. Og ærlig talt, du kan ikke ta fra en singel jente alle gleder når hun sitter der alene på kvelden med sovende barn.
SÅ DET SÅ!

Til slutt til deg som leser bloggen min. Takk! Bloggen min er en øvelse for meg. Jeg øver meg på å skrive jevnlig, og på at noen faktisk leser det jeg skriver. Jeg har en plan. Uten tidsperspektiv og stress, men en plan. Frem til det øver jeg.
Flere av dere har kommet til meg og fortalt at dere leser bloggen min. Jeg vet jo at noen gjør det, men ikke hvem. Jeg har blitt litt overraska noen ganger. Men det er utrolig hyggelig når folk kommer og forteller meg det ansikt til ansikt at de leser og at de liker det de leser. Jeg har gjemt ordene deres i hjertet mitt. Tusen takk!

Til dere alle! Kjente, kjære, ukjente, alle sammen.
Godt nytt år!
Håper du kan ta en kikk tilbake på året som har gått. Ta med deg visdommen, erfaringene og legg fra deg smerten og alt det vonde. Rett deg opp i ryggen og gå det nye året i møte med blanke ark og fargestifter.
La oss gjøre det til et vakkert år sammen!

Romjulstomrom

Kvelden har kommet. I morgen reiser jentene til faren sin og blir der til neste år.
Neste år! Hørt så ille?
Jeg kan kjenne klumpen i magen bare ved tanken. Hele meg fylles av et vakum.
Ja, det er godt å ha tid til seg selv, og til å finne på ting på kveldene. Gjøre voksenting og bla bla.
Men det er romjul folkens. Hva skal man finne på?
Gå julebukk kanskje?
Gå fra dør til dør og synge julesanger?

Eh... nei.

Vel. Jeg ser fram til å sove så lenge jeg vil. Spise det jeg vil, når jeg vil. Selv om utfordringen blir å gidde å spise i det hele tatt. Kjedelig alene.

Jeg er rett og slett ikke skapt til å være alene hele tida. Det er ikke gøy.

Nei, jeg må legge noen morsomme planer. Lage meg noen avtaler og planer som gjør dagene morsomme.
Har noen. Men kom gjerne med forslag om du har.

Ha en fin romjul, folkens!

Hvit jul

Hvit jul viser til to ting, og begge deler er en type jul jeg liker.

Hvit som i snødetkt landskap. Gjerne med et dryss av store filler selve julaften.
Sånn ble det ikke i år. Men i dag kom den. Ungene var kjempefornøyd. Ikke noe spesielt god å leke i, men det var like greit siden storefrøkna ikke var helt i form i dag. Feber og vondt i hodet og hals.
Vi håper at en skikkelig kosedag gjorde susen, og at vi er klare for å ut og gå på skøyter i morgen.
I dag har vi sett film, tv, spist snop, spilt brettspill og bare sløva. Det må til det og. Men i morgen håper jeg vi er klare for å være litt ute. Kan fort bli litt brakkesjuk.

En annen type hvit jul, er den som er alkoholfri for barnas beste. Liker den og. Barn og alkohol hører på ingen måte sammen. Spesielt i en høytid som jul, trenger ikke barn oppleve at de voksne forandrer personlighet pga alkohol. For de gjør det. Prøv å gå ut på byen en kveld edru og fortelle meg etterpå at folk ikke endrer seg når de drikker.
Jeg er ingen fanatiker. Folk må gjerne nyte et glass til maten og slikt, men det å måtte drikke flere enheter og gjerne sik at man blir brisen eller full, synes jeg er unødvendig når det er barn tilstede.
Noen år har jeg sett det har stått folk rundt og vil ha oss til å signere at vi skal ha en hvit jul. Altså ikke nyte alkohol på julaften. Jeg synes det er fint at de setter fokus på det, men om det hjelper vet jeg ikke. Jeg behøver ikke å underskrive et papir for å tenke på mine barns beste til jul. Eller andre dager for den saks skyld. Og de som sliter med å se at eget alkoholbruk kan plage barna, vil i de fleste tilfeller heller ikke se behovet i å underskrive noe slikt.

Nå er det ikke bare til jul jeg holder en hvit profil. Jeg blir så sykt dårlig av å drikke at det er ikke lenger interessant. Dessuten har jeg ikke noen større problemer med å ha det gøy uten alkohol. De fleste skjønner ikke at jeg er edru når jeg er ute. Selv om noen kanskje fatter poenget når jeg går og dingler med en flaske julebrus.

Men ikke alle. Det å kunne danse og ha det gøy ute på byen, ser ut til å kreve en viss mengde promille for de fleste. Det er litt trist i grunn.
Selv om det morer meg stort å se fjeset til folk når de ser at det er jeg som skal kjøre dem på nachspiel. For man kan vel ikke danse og le og tøyse og fjase, og samtidig være klink edru? Kan man vel?
Vel, jeg kan. Kan du?

Ha en fin en!

Selvpining

Jeg er rett og slett en masochist. Tre dager med svinekjøtt og sukker. Pluss en del andre ting som kroppen min har erklært krig mot, må jo bare gi merkbare resultater.
Hovne hender og håndledd. Og jeg kjenner meg meget takknemlig.  Fordi jeg har funnet ut hva jeg ikke kan spise, og hvilke ting jeg kan gjøre for å minimere smertene. Og ikke minst at jeg har medisiner som virker. Disse smertene har jeg pådratt meg helt selv. Og jeg bærer de med glede.  Ribbe til jul er liksom verdt det.
Og så trenger jeg ingen nyttårsforsett om slikt. Kroppen ordner opp og sier fra helt selv.

Og i kveld skal jeg ut og lufte rockefoten. Da glemmer vi alt av smerte. Det blir fint!

Ha en fin kveld på romjulsrock, eller i sofaen. :)

Julekort

Var så fornøyd med at jeg lå godt an i år. Hadde starta i god tid, klarte å unngå litt av stresset. Siden stress ikke er så bra for meg, var jo det veldig lurt. Og det å kjøpe inn julegaver litt tidlig, gjør jo økonomien litt romsligere når jula nærmer seg. Det er bra, siden jeg plutselig måtte oppgradere badet. Den regninga regner jeg med å bli ferdig med før feriepengene, så jeg kan bruke dem på julegaver til neste jul. :P

Men uansett hvor lungt man tar det, og godt man planlegger, må jo noe bli krøll. Som at jeg plutselig kommer på at jeg har glemt julekort. Vi som hadde alt klart til juleverksted med julekortlaging. Ja, ja. Kan ikke få til alt. Så i år blir dette julekortet.

Jeg er velsignet med de herligste småjentene. Og mesteparten av tiden blomstrer søskenkjærligheten så det nesten blir litt i overkant. Eller, kan det egentlig bli for mye av noe så godt?

Storesøster snakker om jula med lillesøster i dag, og sier: "Jula handler ikke bare om gaver. Det er ikke bare å få leker og pakker. Det er ikke bare å få. Det er å gi. Å gi kjærlighet. Det handler jula om."
Og lillesøster er selvfølgelig helt enig.

I kalenderen i dag fikk lillesøster masse strikker og spenner, og hun ville selvfølgelig ha i alt på en gang. Og for å slippe at det ble en diger krøll, måtte jeg jo hjelpe til. Her er resultatet:



Frøkna var veldis fornøyd og følte seg nydelig.

Juletreet ble pynta med stor entusiasme i går. Fordi jeg bare følte at det passa deg best.




Og i kveld etter en lang og god juledusj, måtte vi lage litt mer julegodt. Her ordner jentene mintkuler. 


Bemerkelsesverdig mange av de minifrø laget, var meg. Med øyne og ligna veldig.

Vi er klare for i morgen. Noen gleder seg mer enn andre.
 Jeg overfører bilder fra telefonen for å få plass til julebilder.

Og vi vil med dette benytte anledningen til å ønske alle kjente, kjære, ukjente og familiære, en riktig god jul.
Håper dere kan senke skuldrene, og være fornøyd med det som er på plass. Det som ikke er i orden, det trenger vi ikke bry oss om. Håper dere har noen dere bryr dere om å feire med. At dere kan kose dere med mat, og kaker. Og la drikken inntas med tanke på at det er barn tilstede om det er det. Om du trenger noe sterkt i glasset, putt oppi litt peppermynteolje. Detta er barnas høytid. La de se tilbake på barndommens jul med glede, ikke angst. (dagens pekefinger)

Håper julen blir trygg, fredfylt og god. Og neste år, da skal jeg legge inn en varsling om dissa julekorta. Men jeg får kompensere med å dele litt ekstra bilder på face og snap.

God jul! 

Full fart - bråstopp.

Nå har det gått litt i hundre de siste dagene. Godt å være opptatt, masse hyggelig å gjøre.

Kveldsarrangement med elevene. Har de beste elevene.
Roadtrip med shopping og kos.
To dager på rappen ute og danse.

Moro, kos og til og med rukket å få unna litt til jul.

Er så takknemlig for gode venner å finne på ting med.

Og så kom søndagen. Med et smell. Alltid gjør den det.
Tom, og full av muligheter til å få unna alt man har utsatt helga gjennom. Øredøvende tom.

Søndager burde brukes til noe kos. Som en virkelighetsflukt. Sammen med den ene spesielle personen.
Ligge lenge i senga. Ut og gå tur, eller finne på noe hyggelig sammen. Lage litt ekstra god mat. Slappe av og hente energi til en ny uke.

Gleder meg til den søndagen kommer. Regner med det skjer i løpet av 2016. Håper i alle fulle fall det.

Fram til det skjer, driver jeg med litt ufrivillig selvpining. Tankene har det med å komme krypende på søndager. Og sjeldent de glade, sprudlende tankene.

Får prøve å holde meg opptatt med å gjøre ting. Men jeg faller liksom ut. Konsentrasjonen er ikke så god på søndager... Men det er nok å finne på når det snart er jul.
Men i kveld kommer jentene igjen. Og da er ikke savnet etter noen å dele med like stort. I allefall ikke før kvelden kommer og de legger seg. Og jeg igjen er alene.

Men det er greit. Har tid til å vente til det er verdt det.
Selv om jeg føler nissen har et visst ansvar her ;-)

Ha en fin søndag!

Julesavn

Julen handler for mange mye om savn. Helt fra jeg var liten har jeg kjent på følelsen av at det er noen som mangler.
Det er gjerne i høytidene vi kjenner ekstra på disse følelsene. Enten det er noen som engang var der, eller noen vi aldri har hatt.

De vi engang hadde med oss, som ikke lenger kan være med å feire jul.
Men også savnet etter noe eller noen man kanskje aldri har hatt.
Følelsen av savn. Noe som mangler.

Det blir alltid ekstra tydelig når alt handler om å være sammen. Familie, tilhørighet, den kjære man deler alt med. Det kjennes litt ekstra sårt når julelykken skinner i rødt fra tv, blader og reklamer.

Jeg kjenner litt på at det ikke er helt sånn jeg ønsket meg at ting skulle være. Jeg ville hatt en sånn reklamefin familie. En kjærnefamilie med plass til de fleste. Men det ble ikke helt slik for meg.
Men jeg er heldig. Jeg har noen flotte unger. De er kjærnen i min familie. Og vi har familie rundt. Både fra min side og faren deres sin side. Jeg er så heldig at selv om vi ikke lenger bor sammen, er vi enige om at vi skal kunne feire jul sammen. I alle fall gi hverandre muligheten til det når det ikke er vår tur. I fjor var det hans år, og jeg fikk være med til hans far for å feire. I år er det mitt år, men han ville ikke være med til min bror. Han og jentene ordner sin egen feiring senere. Men han hadde muligheten.

Det kjennes riktig at vi skal kunne klare å ordne i det minste det for jentene våre.

Og så har jeg venner. Så når det er han som har nyttårsaften, skal jeg nok klare å finne på noe annet enn å sitte helt alene.

Fra jeg var liten av var det alltid noen som manglet til jul. Mammaen min hadde det nok ikke så lett med to små og uten den pappaen som egentlig skulle vært der. For meg kjentes ikke det like sårt. Jeg var vant til at han bodde i skyene. Jeg hadde ikke en million ting rundt jul og juleforberedelser som vekket minner. Jeg kan lettere skjønne hvor vondt det må ha vært nå som jeg selv har barn.

Nå derimot, merker jeg at det finnes ting som dukker opp rundt juletider, som gjør at jeg tenker litt ekstra på noen som ikke lenger er her.
For ett år siden var jeg med på en feiring av første søndag i advent som jeg aldri vil glemme. Avskjedsfesten til en flott kvinne, mor, kone og venninne. På veggen min henger et bilde hun malte i julegave til meg et år. Hver jul må jeg lage trøfler, etter at jeg fikk hennes hjemmelagede i julegave et annet år. Nydelige. Og jeg kommer aldri igjen til å kunne høre All I want for Christmas is you uten å smile, tenke på deg, få en liten klump i magen og en tåre i øyekroken. Det er noe av det sterkeste jeg har sett noen gang. Jeg er glad jeg fikk lov til å bli kjent med deg.

Men selv om jula har med seg mye savn, vil jeg gjerne snu det til noe positivt. For savnet handler om at man engang hadde og opplevde noe fint. Noe man skulle ønske fortsatt var, noe som er verdt å minnes.
Så heldige vi er som har noen å savne. Det betyr at vi har opplevd gode ting. Og er det noe vi savner i form av å ønske oss for fremtiden, så har vi jo allerede en idè om noe vakkert. Og det er starten på å jobbe mot et mål.

Mitt mål er å gjøre adventstiden til en rekke gode hverdager med glede. Det er hverdagene vi lever i. Og i adventstida er de gjerne fylt med mer stress og jag enn ellers. Mitt mål er å fjerne det stresse. Jeg gjør det jeg kan. Jeg har starta tidlig. Og jeg gjør de ekstra tingene vi finner på med glede. Det skal ikke være et jag å bake pepperkaker eller lage presanger. Det skal være kos. Og noe jentene en dag vil se tilbake på med glede.

Ha en herlig førjulstid!

Sykdom

Alltid kjedelig.
I natt var jeg oppe med lille frø som kasta opp. Mange ganger. Trøste, skifte klær og sengetøy, vaske og legge igjen. Trur jeg sov maks en time mellom hver gang. Eller en halvtime kan vel stemme mer.
BLir i allefall sliten av slikt.
Storesøster klaga over magen hun og. Og da tør man ikke sende henne på skolen.
Så da har vi tilbragt dagen i pysj på sofaen med barnetv og film. Hva annet kan man? Storesøster var i fin form og har tegna til den store gullmedaljen. Mens mini har liggi som et slakt. Rett ut. Ikke likt henne. Bare avbrutt av at hun måtte løpe for å tømme ut siste inntak av blåbærsaft. Godt man har naboer når sånne dager kommer.

Nå i kveld begynte storesøste å klage, så jeg krysser fingra for at hun ikke blir like dårlig. Hu pleier å få en mildere utgave av slikt.

Men siden det er mulig jeg har nattevakt i natt og, bør jeg kanskje finne senga. :-)

Natta folkens!

Dagen derpå

Julebord. God mat, drikke og hyggelig selskap med kollegaer.
Maten var veldig god, spiste mer enn jeg trudde det var plass til. Vannet smakte som vann pleier, men jeg likte at det ble fylt opp av søte og hyggelige kelnerne. Følte meg litt bortskjemt.
Gikk over til sterkere saker utover kvelden (tranebærjus), og da ble det fart i tingene.

Noe jeg finner litt artig (og ikke nødvendigvis på den morsomme ha ha måten), er hvordan folk blir litt ubekvemme av at jeg ikke drikker. Selv om de finner det ut etter at de tror jeg har fått litt for mye å drikke. Ja, ja. 

Trubadur ute, så da hadde de til og med rydda plass til et dansegulv.

Jeg liker å danse. Det er jo det morsomste med å ut. Etter en stund blir folk for fulle til å ha noen interessant samtale med alikevel, så da er det jo like greit å danse.

Og med morsomme kollegaer å danse med, er det jo bare moro.

Etter noen flate tær og nestenulykker, dro jeg hjem. Fordelen med å ikke drikke er jo at man kan bare sette seg i bilen og dra når man er forsynt.

Alikevel våkner jeg dagen derpå sliten og uggen.
Ja, det ble sent. Og ja, jeg spiste en hel haug med ting kroppen min ikke liker. Men hallo liksom, er det julebord, så er det julebord.

Så da fikk jeg liksom full pakke. Med dagen derpå- følelsen og alt.

Håper du har hatt en flott dag!

Julebord

I dag har jeg jammen rukket mye allerede.
Sovet lenga, kost med jentene, god frokost, bytur med kjærringtorg og skøytebane, trilla marsipankuler og laga delfiakake. Vi gikk ikke på skøyter i dag, men vurderer å ta turen i morgen. Torget så ut som tatt ut fra et postkort. Nydelig.

Nå er jentene lånt bort til pappaen sin, og mor driver og gjør seg klar for julebord. Og siden hun er kvinne og kan multitaske, skriver hun blogg mens neglelakken tørker.
Bare sitte helt stille er jo ikke så lett.

 Lurer på om julebord går under barnas oppfatning av ball, jeg. For i såfall påstår de at det er der prinsene er. Nå har jeg jo hilst på kollegaene mine før, så jeg vet at det ikke er en av dem, men mulig det er andre mennesker der ute i dag. :-)  

Ønsker deg en riktig god lørdags kveld!
Og hvem vet, kanskje vi sees ute i kveld?

Uansett, ha en fin en!

Førjulsstemning

Noen ting gir førjulsstemning mer ann andre.

Bake risboller med gode venner, se poden ta med selvlagede julegaver hjem fra skolen, adventskalenderforventningsfjes, og den obligatoriske sanglingen.

Det blir liksom ikke jul uten.

Nå har vi sunget julen inn på skolen. Vi har laget et lyspunkt i mørketida.
Og det var like flott og rørende som det alltid er.

Og jeg blir like glad hver gang jeg treffer igjen tidligere elever på slike dager.
Jeg er priviligert som har den jobben jeg har.
Etter å ha tilbrakt en masse tid med disse unge menneskene, for så å sende de fra seg videre, er det veldig koselig å se de ta en liten sving tilbake innom. Sånn at jeg kan se at, joda, jommen er de ikke i ferd med å bli fantastiske ungdommer, akkurat som jeg mistenkte at de ville bli.
Skulle tro jeg var synsk. :-)

Ha en herlig førjulstid!

Kalitetstid med frøken fryd.

I blant ordner det seg slik at far tar en unge og jeg den andre slik at vi får litt kvalitetstid. Som regel ender det med at jeg har storesøster de dagene hun skal noe. I bursdag eller noe. Men i dag var det endelig vår dag.
Vi fikk ordna masse på byen, og kikka litt i butikker, for det er veldig stas. Spesielt uten lillesøster som har litt lopper i blodet.

Favorittmaten til middag. Grove tortillalefser med hummus, guakamole, grønnsaker, rømme og ost. Nam nam.
   

Ser kanskje ikke så godt ut, men det er deilig. :-) 

Og så hadde vi litt juleverksted. Syltetøyglass og gamle bøker skal gjøres om til julegaver. Bare gled dere om dere er på gavelista.

Vi krabber oss sakte men sikkert mot mål. Vi stresser ikke. Jula kommer uansett. Og vi gleder oss.
Og det var veldig deilig å få litt alenetid med store, fine jenta mi. Dagene går så for at uker fort blir måneder og år.
Nyter øyeblikket.





Ha en fin en!

Svada

Forrige dagen møtte jeg ei som etterlyste blogginnlegg. Hun anbefalte meg å gjøre som de store kjente, og lage flere enkelte dager, for å kunne publisere noe hver dag.
Jeg har ikke energi og overskudd til det om dagen jeg. Ikke har jeg noe særlig klokt å melde heller. Ikke det at alle mine blogginnlegg er så kloke, men dog.
Jeg svarte henne at enkelte dager sitter jeg med hendene i fanget og stirrer ut i lufta. Nesten så jeg sitter med åpen munn og sikler.
Enkelte dager ville det bare være eder og galle som kom ut av meg om jeg skrev, prøvde jeg å si. Det gjorde visst ingenting. Hun mente at på dager da det var stille, lurte hun på hva driver Siv med i dag.

Så da skal jeg ikke være dårligere enn å tilfredsstille min trofaste bloggleser.
Ja, så hva driver jeg med i dag....

Jeg lurer på om det går an å lage seg en drømmemann av pepperkakedeig. Og så få en fe til å gjøre han levende. Det funka med Pinoccio. Og pannekaka.

Jeg grubler på om skepsisen min vil avta eller om jeg kommer til å bli sånn passelig paranoid etter hvert.

Jeg lurer på om energien min noen gang vil komme tilbake til meg. Eller om jeg må innfinne meg med å gå på under halv maskin.

Jeg spekulerer på om småsmertene i ledda er en forsmak på at det har blitt kaldere eller om jeg kan bare tenke, spise, smile, trene det bort....

Jeg grubler på hvordan i hule heite det går an å sitte og gruble på så mange ting. Ting som er over, ting som er dumt og vondt. Hvorfor gidder jeg? Og hvor er av-knappen?

Se det, der var dagens svada servert.

Ha en fin en!

Elsker søndager

Og spesielt når jeg har barnefri. Sove lenge. Ligge lenge i senga og kikke på telefonen og bare sløve. Spise frokost. Sløve mer. Ordne litt av det jeg egentlig tenkte jeg skulle gjort helt i begynnelsen av helga. Sløve litt til og bare gjøre alt i sakte tempo. Nyte siste rest av alenetiden.

Og så hente jentene. Dra på Rjukanbadet og kose oss med gode venner. Ta helgevasken på de små og bare nyte varmen. Deilig. Og så avslutter vi med å spise pizza på Hyttebyen. Kan det bli bedre?

Ja. Om ikke fjernkontrollen hadde hengt seg opp sånn at vi kunne sett adventskalenderen, det hadde vært supert. Men slik var det ikke. Fordelen med at ungene ikke kan klokka skikkelig enda, er at de trur det er natta når de er trøtte. Og mini er trøtt etter en tur på badet. Og når ingen barne-tv forteller hva klokka er, så må de jo gjerne stelle seg når de er trøtte. De ville sove sammen, så de kommer ikke til å sovne med det første alikevel.

Og så har jeg atter helt for meg selv tid. Lurer på når jeg skal bli flink til å bruke den til noe fornuftig jeg. :P

Ha en fin en!

Nåla i høystakken

Jeg begynner å skjønne at jeg har begitt meg ut på leit etter den berømmelige nåla i høystakken. Vi vet den er der, men det er så mye annet som ligner i veien og vanskeliggjør det å finne den. Så mye som ligner. Og man må være litt forsiktig i letingen, hvis ikke kan du risikere å bli såret.

Jeg leter da ikke etter en nål, men tenkte at det etterhvert hadde vært veldig hyggelig med en kjærste. Ungene mine mener det og, selv om de har litt andre kriterier enn meg. De mener han må være høy (forsåvidt enig, men mini tenker at høy er sååå stor i hennes verden, noe som tilsvarer å rekke meg til midt på brystet). De er litt opptatt av at han må være en prins som kan snurre meg rundt. Sånn som prinser gjør når de danser på ball. Jeg blir jo ikke direkte gretten om min drømmeprins viser deg å kunne danse, men om han får meg litt småsvimmel på annet vis, så holder liksom det.
Videre mener mini at han må ha prinseklær. Det er vist sølvskjorte og "sånne" bukser (trur vi snakker type tights), og selv om Robin Hood kan være stilig, må jeg si at jeg ikke helt deler deres ønske om klesstil på drømmeprinsen.

En ting vi er enige om, er at han må være snill og like barn. Det er litt en selvfølge, siden jeg da har mine to som er det viktigste i livet mitt. Jeg håper jo at han også har barn. Sånn at han vet hva det vil si å være forelder, og fordi jeg med meget stor sikkerhet vil si meg ferdig med å få barn. Jeg er ikke så flink til å være gravid. Blir så himla syk.

Selv om det finnes flotte fyrer på både 20 og 64, så er jeg litt kritisk når det kommer til alder. De bør befinne seg innafor tja.... 38-49 kanskje. Og der er vel mitt største problem. Eller la oss være positive og kalle det en utfordring. De som liker meg ser ut til å befinne seg mellom 20-29 år og 53-64 år. Mye trivelige menn der, for all del. Men jeg kan liksom ikke helt se for meg at drømmemannen er der.
I tillegg er det jo noen ting jeg ønsker at er på plass. Som at han har ting på stell i livet sitt. Med økonomi og personlige forhold. Jeg er ikke ute etter noe drama, og har ingen ønske om å adoptere en voksen unge. :P
Og så er det jo et par ting til jeg ønsker meg i en potensiell kjærste, men litt hemmeligheter må man få ha.

Som du ser, blir detta litt som å lete etter en nål i en høystakk. Ikke så lett. Eller, egentlig er det lettere å finne nåla, vil jeg tru. Jeg ser ikke helt problemet der, løsningsorientert som jeg er. Man tar bare en kraftig magnet, og problemet er løst. Hvorfor har ingen funnet opp en slik magnet i sjekking?

Største utfordringen, som noen har vært så vennlige å påpeke for meg, er at folk flest treffer hverandre på fylla. Jeg drikker ikke. Blir alt for syk til at det er verdt det. Jeg kan fint gå ut, og de fleste har ingen mistanke om at jeg er edru, men det er jeg da altså. Og så er jeg ikke tilhenger av sånne løse bekjentskap. Ikke for meg. Folk ellers må gjerne gjøre akkurat hva de måtte ønske, men jeg får meg bare ikke til å finne sjarmen i det. 
Ja, jeg høres nok litt prippen ut. Og det er jeg på mange måter. På andre, ikke i det hele tatt.

Syns du detta virka som en kontaktannonse? Hm... kanskje det.
Du syntes du så for deg drømmeprinsen min, sier du?
En du kjenner faktisk? Ja, da må du bare vise han dette og be han ta kontakt. :-)

 

Ha en fin søndag folkens!

Regnvått...

I dag åpnet torget igjen. Masse gøy som skjer. Og jeg har ikke jentene. Men jeg har en liten forkjølelse som trenger litt oppmerksomhet.
Måtte jo ut og se litt. Men da jeg stod og hutra og kikka på alle som seilte rundt på isen, gikk det opp for meg at jeg trenger ikke være der og vente på nissen. Jeg har jo ikke ungene med.
Så jeg gikk og handla. Det er litt luksus. Handle alene, MED handlelapp. Sannsynligheten for at man glemmer en hel masse er liksom litt mindre da.

Det eneste de ikke hadde i butikken jeg handla i, var gråpapir. Sånn helt vanlig. Så da stakk jeg innom en annen. Der hadde di potetgull. Hm... potetgull og dipp... Og de hadde tilbud på spekeskinke... Jeg fikk lyst på kylling med skinke og fløtesaus.... Mmmm...
Men ikke hadde de laktosefri rømme og ikke laktosefri fløte... og ikke kylling... Så da endte jeg opp med å ta tur nummer to i første butikken. Og kom hjem uten gråpapir. For det hadde de ingen steder. Men jeg koser meg med potetgull og dipp, har fyr i ovnen og gleder meg til middag i morgen.

Men byturen hadde noen oppturer og da. Kafebesøk med hyggelige folk. Møtte til og med ei som fortalte at hun savnet det når jeg ikke hadde opptateringer på bloggen. Så da er denna til deg. :-)
Kjempekoselig. Jeg prøvde å si at enkelte dager er det bare eder og galle som vil ut, og det er jo ikke noe hyggelig. Hun var ikke helt enig. Jeg synes det var koslig å høre. Takk. :-)

Og så fikk jeg meg ny lue. Har lenge tenkt på å hekle meg ei ny lue. Men ting tar ting, og jeg har mange prosjekter som må gjøres ferdig før det. Men da er det kjekt med torgkjærringene. Der var det en flott fargerik lue som bare ropte på meg. Hvorfor lage selv, når noen andre allerede har laget den til meg?



Så for å oppsummere har jeg fyr i ovnen, pledd i sofaen, potetgull og dipp, rødt i glasset (tranebærjus), søndagsmiddag i kjøleskapet, ny lue, ingredienser til julebakst og barnefri. Bare en liten detalj som mangler. Regner med nissen ordner opp i det til jul.


Ha en fin en!

Prokrastineringskretsmester.

Tenkte jeg skulle starte innlegget med en link til forklaring på ordet. Men fant fort ut at det var litt mer alvorlig og syklig enn jeg egentlig hadde ment. Men alikevel, Her er den.

Så får du heller huske på at jeg ikke mener det like alvorlig som forklaringen.

Til saken.
Jeg er god på å utsette ting. Spesielt ubehagelige ting. Er vi ikke alle det? Vel, jeg har ikke noe problemer med alt av ubehageligheter. Bare noen.
Som å ringe... Liker ikke det. Har det med å utsette ubehagelige telefoner til det nesten er litt for sent.
Som å ringe og bestille time hos tannlegen. Eller ringe til rørlegger.
Ting som du vet at kommer til å smerte enda mer etter at telefonsamtalen er over.

Jeg har det med å utsette slikt. Lenge. Sånn at jeg kan gå og mentalt sparke meg selv i baken over at jeg ikke fikk gjort det i dag heller. Jeg er nok litt masochist.
Men jeg har jo bestemt at jeg ikke lenger skal plage meg med det jeg ikke får gjort, men heller være fornøyd med det jeg får gjort.
Så i dag er jeg fornøyd. Veldig. Ringte begge steder. Så nå er tannlegetimen bestilt. Ingen rørlegger som ville prate med meg, så der må jeg nok grue meg til litt lenger.

Vel, bare innrøm det, jeg er ikke den eneste som utsetter ting.
Hva utsetter du?

Fibrotrollet

Jeg tenkte jeg var "ferdig" med det verste av denne dustesykdommen. Jeg tenkte jeg hadde vært flink og gjort de riktige tingene. Gjort alle lure triks. Jeg tenkte jeg var heldig som hadde så god effekt av medisinene.
Jeg tenkte at kulda og vinden ikke lenger hadde like taket på meg.
Jeg har blitt flink til å strukturere meg, så jeg gjør det viktigste først, og ikke blir sittende igjen med det til jeg er tom for energi.
Jeg har vært flink til å lytte til signalene om at jeg er sliten, og sover ofte barne-tv.
Og jeg har blitt veldig mye bedre til å være fornøyd med det jeg har gjort, og ikke irritere meg over det jeg ikke har gjort.
Og jeg pakker meg inn så jeg holder meg varm.

Lurer på om det var at jeg glemte pulsvantene. Håper det.
I går kom de vakre hovne hendene tilbake. Ikke som da de var på sitt verste, men ille nok til at jeg ble litt engstelig. De er ikke noe gode i dag heller, men bedre. Kroppen knirker. Det er greit. Plutselig svikter et kne. Det kan jeg leve med. Den fraværende energien klarer jeg delvis å jobbe meg rundt.
Men kjære, vakre, vene.... IKKE la meg få tilbake de ubrukelige, smertefulle pølsebukettene.
Jeg husker tilbake med gru på det å slite med å smøre brødskiver til ungene.

Jeg blir rett og slett litt redd ved tanken.

For jeg hadde tenkt å vokse detta av meg. Eller noe. Gjøre alle lure ting, sammen med medisiner. Svømme, hvile før jeg blir utslitt, minske stress, spise snilt (er ikke stort igjen men), gjøre yoga, ligge på spikermatte, holde meg varm... Ja. Jeg innbilte meg at det ville gjøre susen.

Så feil kan man visst ta.

Heftig og herlig helg.

Det nærmer seg jul. Og når helgen kommer, skal man liksom klare å presse inn mest mulig.
Så i helgen rakk vi en hel masse. På lørdag var det bytur med bibliotekbesøk, kafètur og shopping med gode venner, og på ettermiddagen fikk vi middagsbesøk av familie. En kjempekoselig dag.

På søndag var vi en tur til vinterverden og bakte brune pinner og koste oss med familie. På ettermiddagen var storesøster på julekortlagingskurs med Minas kreative hjørne. Kjempefornøyd frøken.

Så dette er vel det man kan kalle en heftig og herlig helg.

Vi har i allefall kost oss. Og i morgen er det første desember. Jeg kjenner to jenter som gleder seg veldig.



Vinterverden er ganske fin.Spesielt om man slipper å kjøre bil i den. 

 
Denna lille krabaten kom på besøk og stod for underholdningen.


 Søtnosene mine baker brune pinner.

 
Og her sitter lill frø og ser film mens storesøster er kreativ. I Picachudrakt.

 
Her henger adventskalenderne og venter på spente og ivrige små jenter som gleder seg til i morgen.

Jeg trur det er det beste med jula og alle juleforberedelsene. Alle de utilslørte forventningene til unga. Herlig.

Å glede seg

Å glede seg, eller ikke.
Det er spørsmålet.
Man må ikke glede seg til jul.
I mange år gjorde jeg ikke det.
I mange år hatet jeg jul.

Hatet alle forventningene som ble tredd ned over hodet på meg.
Forventninger til alt man skal gjøre av forberedelser, alt man må kjøpe, alt man skal glede seg til og over, alt man skal pynte og vaske og alt man skal smile og være glad over.

Jeg har ingenting i mot å være glad og smile og slik, for all del.
Jeg liker bare ikke at noen andre skal fortelle meg at jeg må det.

Spesielt når alt jeg føler er stress, press og grue seg til. All utilstrekkeligheten.

Jeg har gode minner fra jul og. For all del. Barnehender som klemmer på pakker mens Disneys jul går på tv.

Et år bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle feire. I det hele tatt. Jeg var helt alene (eller nesten) og hadde ingen jeg måtte ta hensyn til. Så jeg sa fra til de som hadde forventninger om at jeg ville være alene. Helt alene. Ikke gjøre noen ting jeg måtte. Bare det jeg ville.
Jeg ville spise ribbe. Man trenger tross alt ikke være fanatisk. Og jeg ordna gaver og slikt selvfølgelig.

Det året skjedde det noe. Jeg begynte å pynte med engler. Jeg liker engler. Mer enn nisser. Jeg pynta med engler og lys. Og sånn sakte men sikkert skjedde det noe med meg. Jeg MÅTTE ingenting. Og kanskje nettopp derfor begynte jeg å glede meg til jul. Jeg gledet meg til å være alene. Gjøre det jeg ville. Uten noens forventninger til meg. Det var godt.

Det var bra jeg tillot meg selv det. For jula etter var jeg blitt mamma. Og da var gleden der på en helt annen måte.

Nå ser jeg jula gjennom barna mine sine øyne. Liten mini som lurer på om det er jul i dag, hver morgen. Og om det er dagen etter denne. Hver dag.
Storesøster har litt større tidsperspektiv og prøver å forklare hele konseptet med adventskalender. Og de gleder seg. Og det gleder meg.

Et av mine største mål som mamma er å gi jentene evnen til å glede seg til noe. Jeg vet hva det betyr å ikke gjøre det.

Så nå gleder jeg meg på deres vegne. Jeg pakker kalendergaver som er kjøpt inn her og der siden i sommer. Jeg ordner gaver, og trur jammen jeg skal starte å julepynte i helga. Ikke pynte til advent, men til jul. Fordi jeg kan. Og det gleder meg.

Ha en fin en!

Angst

Har du prøvd det? Ikke å anbefale.

Mange ting blir man vant med etter som årene går. Vi har alle våre ting å slite med. Sånn er det bare. Jeg kan huske at angsten har vært med meg så langt tilbake som jeg kan huske. Helt ned i barneårene. Jeg snakker ikke om redselen for å bli oppdaget når du har gjort noe du ikke skulle, eller det å grue seg for noe som er skummelt.
Men den følesen som overgår redselen og tar den til et nytt nivå. Følelsen som lar bekymringene bli til en hard klump i magen. En klump av mørke som sprer seg til hver celle i kroppen.

Noen ting blir man bare lettere til å takle etter som årene går. Dette også. Men samtidig er det litt slitsomt når det blir verre, og alle tidligere triks ikke lenger virker. Det blir slitsomt. Såpass at jeg valgte å spørre legen min om det finnes noen triks for å takle det bedre.

Det er helt vanlig at hvis jeg gruer meg til noe, så kommer den. Snikende inn og forsterker følelsen. Hvisker dommedagsprofetier i øret mitt, skrur opp puls, temperatur og hjerterytme. Tar tak i de negative følesene og forsterker de til det latterlige. Noen ganger så ille at jeg har lyst til å gjemme meg under dyna og sove. For det hjelper. Om jeg klarer å sovne da.
Men jeg kan jo ikke det. Det er ikke angst som skal bestemme i mitt liv. Det er jeg. Jeg kan puste lange, dype åndedrag. Jeg kan lukke øynene og se for meg hvordan det er når situasjonen er løst, ferdig og avsluttet med lykkelig avslutning. Jeg har en logisk indre stemme som kan snakke fornuft til meg.
Jeg kan riste meg selv mentalt og fortelle meg at jeg må slutte og tulle. Det er ingen reel fare her. Jeg kan rasjonalisere og snakke fornuft og logikk som ingen annen.
Men så er det bare det at angsten ikke alltid lytter til fornuft og logikk. Men, klart noen ganger hjelper det.

Panikkangsten er den mest slitsomme. Når det skjer noe ubehagelig. Ikke nødvendigvis noen reel fare, men noe jeg opplever som ubehagelig og konfliktfylt. Nå er jeg ikke veldig konfliktsky egentlig. Dette handler vel mest om de gangene jeg ikke har noe kontroll over situasjonen. Når det ikke er noe rasjonelt som skjer. Gjerne noe tull som det ikke er snev av grunn til å få panikk av. Men den kommer. Som et slag i magen og sprer seg. Til hver celle skjelver i irrasjonell frykt. Rett og slett slitsomt.

Men man kan fint leve med det. Jeg dør ikke av et angstanfall. Det er årevis siden jeg lot et slikt anfall ta overhånd og lot tanken på at det aldri ville gå over få fotfeste. Jeg vet det går over. Jeg vet det ikke er farlig. Jeg puster rolig og tenker lure tanker. Jeg lar det ikke hindre meg i å gjøre det jeg skal. Ingen ser utenpå meg at jeg har det slik. Kun de som kjenner meg veldig godt kan merke at noe er galt. Så det er ikke veldig synlig.
Jeg har gjort mye mens jeg har hatt angst. Jeg nekter å la slikt hemme meg. Men det er slitsomt å gå i butikken og handle og småprate med kjentfolk når man har det slik. Jeg føler meg som en løgner. En skuespiller. Litt ut av meg sjæl opplevelse. Stå og utveksle trivialiteter mens hjertet pumper nesten ut av brystet, svetten renner og jeg har en lett skjelving i kroppen. Men ikke tale om at jeg skal la være å stoppe og si hei pga angst. Samtalen blir nok kortere, men jeg nekter å la være.

Eksponeringsterapi, sa legen. Ja, sa jeg. Det har jeg gjort i mange år. Jeg har en oppvekst som har bragt med seg litt smuss. Jeg brukte lang tid på egenhendig å jobbe meg gjennom angst. Det var en tid da jeg syntes det var ekstremt vanskelig bare å gå i butikken og handle mat. Det fikk meg til å føle meg liten og ubrukelig. Jeg nekter å føle meg sånn. Så jeg tenkte at da må jeg bare tvinge meg selv til å gjøre det så mange ganger at det ikke lenger er skummelt. Og det gjelder det meste.
Etter den tiden, har jeg hatt en teori om at hvis jeg gjør ting for å unngå noe, så må jeg konfrontere det. Alle ting jeg opplever at jeg bruker energi på å unngå, er noe jeg må jobbe med. Og en gang i tiden var ikke det få ting. De færreste ville gjettet det om meg, men sånn er det med ting man ikke kan se på utsiden.

Alt legen sa, er ting jeg har gjort, gjør, og kommer til å gjøre i fremtiden. Han anbefalte meg også å lese en bok. Det skal jeg. Men jeg er klar over at det nok ikke dukker opp så mye nytt der. Men jeg skal lese den.

Siste tingen han nevnte var medisiner. Men så syk kommer jeg aldri til å innrømme at jeg er.
Ikke noe galt ovenfor de som bruker medisiner. Det er en ting mellom hver enkelt og deres lege. Men for meg, er det ikke aktuelt. Jeg har kommet meg egenhendig gjennom så mye verre ting enn dette, så jeg har ingen planer om å endre det nå.

Grunnen til at jeg tok det opp med legen, er at jeg synes jeg har gjort en god jobb. Jeg synes det burde være lettere nå enn det en gang var. Men den siste tiden har det vært flere tilfeller. Vanskeligheter i livet ellers trigger det. Og det er greit. Jeg vet hvor det meste kommer fra. Og jeg overlever det uten tvil.

Men det er slitsomt. Når det kommer snikende ut av det blå og legger seg som et klamt ullteppe. Uten forvarsel. Når vonde hendelser gir et angstanfall som varer en uke i strekk. Når de kommer og ødelegger en ellers produktiv dag. Da blir det slitsomt.
Men jeg får velge å se det som erfaringer. Det er ting jeg skal lære, ting jeg må klare å konfrontere, ting jeg må jobbe meg gjennom. Og fremdeles en haug med ting jeg fortsatt må oppsøke for å bli flinkere til.

Og så dette. Å skrive. Jeg skriver for meg. For å sortere, for å rydde, for terapi. Og jeg skriver for deg. For å forklare, opplyse, underholde.
Men mest for meg. For når jeg trykker publiser, så forteller jeg deg noe du antagelig ikke visste om meg. Jeg blottstiller meg for deg. Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg trenger å vise meg selv at det ikke er så farlig at du vet. Det kommer heller ikke til å ta livet av meg. Fordi jeg vil drepe stemmen i hodet som ber meg gjemme meg, skamme meg.
Og fordi det sitter et par stykker der ute som kommer til å kjenne seg igjen og finne håp i at de ikke er alene om å ha det sånn.

Jeg forteller deg noe som fremdeles er tabubelagt i samfunnet vårt. Jeg har angst. Noen dager har angsten meg. For det meste er den bortgjemt i et hjørne. Men den er der. Og det går bra.

Og du.... Du ville antagelig ikke visst det om du stod å prata med meg i butikken under et anfall en gang. Såpass usynlig er det. Såpass god skuespiller er jeg. Og såpass lite er jeg villig til å la det styre mitt liv. Jeg er nemlig sjefen i mitt liv.

Ha en fin en!

Lovely lørdag

Noen helger er bare bra. Nå skal ikke jeg påstå at denne var bare bra, men det bra var så bra at det fint kan overskygge det som ikke var så bra. Og det er bra.

Jeg fikk rydda. Det er bra. Har fått pakka inn litt julegaver, og kommet godt i gang med adventskalenderen til jentene. Det var veldig godt.

Har slappa av og brodert. Ser ut som jeg klarer målet mitt, og kan begynne å pynte og lage kruseduller neste gang.

Lørdag fikk jeg besøk, og i dag var jeg og spiste juletallerken på Mæl kro med reservefamilien min. Den kan anbefales, veldig god. Og med riskrem, slik riskrem skal være, til dessert. Nydelig.

Og nå er jentene tilbake, nybada og sovende sammen i storesøsters seng. De insisterte på å få sove sammen.

Joda. Livet begynner virkelig å vise seg fra en lysere side. Mulig det er snøen. Eller den store pene månen som lyser opp.

Håper livet lyser til deg og!
Ha en fin en!

Fredagsfurore

Det er FRÆDDA! Det er helg!
Er ganske herlig.
Jeg har i grunnen store planer om mangt og meget.

Fredagen hadde jeg store planer om og virre hodeløst rundt i leiligheten med masse musikk og rydde og ordne. Ingen barn, ingen stress. For i løpet av de siste fjorten dagene er det liksom litt som hoper seg opp. Jeg tenker alltid at jeg ikke orker å plage meg selv med dårlig samvittighet over alt jeg ikke får gjort i løpet av uka. Jeg klapper heller meg selv på skulderen over det jeg faktisk får gjort.
Jeg jobber med å gi litt f... Ikke være så flink. Flink har spent bein på meg før.

Ikke det at jeg noen gang har vært noen superhusmor, jeg har ingen illusjoner om å skryte på meg det. Men jeg hadde mye mer dårlig samvittighet før. Og da får man i alle fall ikke gjort noe mer.

For å være mest mulig effektiv, kjøpte jeg ferdig middag i butikken. Et kyllinglår, salat fra salatbaren og avokado. Kjempeenkelt.Og godt. Skikkelig festmåltidet.

Gode intensjoner er vel og bra, men så er det detta med realiteter. Det er -8 blå i dag. Og ikke veldig lunt da jeg kom hjem. Brrr.... Og med en ganske fin hodepine som begynner å toppe seg mot slutten av uke, så trur jeg at jeg må være litt snill mot meg selv. Må nok innse at noe må spares til i morgen. Det går jo ingen vei. Har kommet godt i gang, og det er jo halvveis der, er det ikke? Og kvelden er enda ung.

Hvem vet, kanskje jeg klarer å få ferdig adventskalenderne i helga også. Det hadde vært stas.
Og det ligger en bunadssøm og lokker på meg. Kan hende den må få litt oppmerksomhet og.
Og hvem vet, kanskje drømmeprinsen banker på? Kan jo hende han blir lei seg når jeg ikke dukker opp på ballet hans. :D

Jeg skal i alle fall kose meg. Det er fyr i ovnen, tranebærjus i glasset og en fin haug med klesvask som venter på å bli brettet. Hverdagsgleder.

Ha en fabelaktig fredag folkens!

Helgeplaner.

Rosa skal på ball.
Jentungen synes jeg trenger en kjæreste. Jeg tenker at hun ikke tar helt feil. Selv om jeg var sterkt uenig i hennes gode forslag til kjærsteemner. Se her for utdyping.

Men jeg har tross alt en hel helg til rådighet, uten barn eller andre å ta hensyn til. Så kanskje jeg burde dra på ball? Har fått noen forslag, men er til nå ikke helt imponert. fotBALLkamp er liksom ikke helt min greie, selv om knøttefotball kan være underholdende. Har blitt invitert på dans, men det var så langt avgårde, at det ble lite aktuelt. Hadde prinsen stått der, hadde jeg jo alikevel måttet si nei takk. Med mindre han stod med ferdigpakka koffert og flytteplaner.

Det skulle vel alltids kunnet gå an å skremme opp litt haraball. Men... ja...

Trur vi ender opp med det vanlige. En hel haug med tullball. Det er liksom det jeg er best på. Gjøre kjedelige huslige sysler, brodere, blogge, male, ordne adventskalender, ja... En hel helg med tullball. Det er vel det det resulterer i, tenker jeg.

Om jeg ikke klarer å finne på noe morsommere. Miraklenes tid er enda ikke omme, så jeg tenker jeg gleder meg til helga jeg. Ball eller ikke.

Ha en fin en!

Til helgen skal jeg på ball

Innimellom har far en av jentene slik at vi får litt alenetid med dem. I dag var en slik dag. Jeg har kost meg med vesla i dag. Det er utrolig hvor mye den ungen rekker å si i løpet av en dag når hun ikke må konkurrere med storesøster.

Jeg spurte henne hva hun ville gjøre i dag, siden det bare var vi to som skulle kose oss. Hun tenkte lenge. "Kose oss og drikke kakao, og spise kjeks og spille busstoppspillet." var hennes ønsker. Ikke mye som skal til for å glede en liten frøken. Jeg spurte om ikke vi skulle ta en liten tur på byen først, og det ville hun. Vi kunne jo kjøpe julegaver. Til pappa kanskje? Joda, frøkna fant julegave til far. Hun var veldig bestemt på hva han skulle få. Hun fortalte stolt til alle vi traff etterpå hva hun hadde kjøpt.

Så var hun veldig opptatt av at jeg måtte kjøpe meg kjole. Det var så mange sine kjoler. Kjoler, gensere og smykker. Alt det fine burde jeg få. Så da tenkte jeg byturen var over. Siden jeg er litt lat og sånt til tider, tenkte jeg at dette var en fin anledning til å spise ute. Så det gjorde vi. Hun trodde jeg mente i hagen og ville ha brødskiver og kjeks og smoothie. Kanskje ikke så godt vant den der.

Hun fikk ønsket sitt. Med brettspill, kjeks og kakao. Skulle vel bare mangle. Det er jo tross alt tirsdag.

Da vi stod på badet og skulle pusse tenner, rant det bare gullkorn ut av henne. Det var jammen ikke lett å holde seg alvorlig.

- Mamma, har du kjæreste?
- Nei, det har jeg ikke.
- Hvorfor det?
- Jeg har ikke funnet noen jeg har lyst til å være kjæreste med.
- Ikke lyst til? Hm... Du kan være kjæreste med *navngitt gutt*
-  Er det en gutt i barnehagen, det eller? Er han snill?
- Ja. Men han er slem noen ganger også. Og da sier jeg det til voksen og så sier de at han ikke skal gjøre det, og så trøster de meg.
- Men han er jo et barn. Jeg har lyst til å ha en voksen kjærste jeg.
- Men han blir jo voksen og da, mamma. Han er grei. Men du må ikke røre babyen hans. Det liker han ikke. Det er da han blir sint. Okeeey?
- Ja, det skal jeg huske på. Men det er lenge til han blir voksen. Trur heller jeg kan finne en voksen jeg.
- Kanskje bestefaren til *samme navngitte gutt*? (hun ler)
- Bestefaren faktisk. (jeg ler og)

- Mamma, kjærester kysser på munnen.
- Jasså, gjør de det? Må de det?
- Ja. Jeg var kjæreste med *annen navngitt gutt i barnehagen*.
- Var dere det? Kyssa dere da?
- Nei. Han ville ikke kysse meg på munnen. Han syns det var ekkelt. Og da ville jeg ikke være kjærester med han.
- Så når man er kjærester så må man kysse på munnen? Hva annet gjør kjærester da?
- Ja, det må man. Og så må man gjøre sånn her. (lener hodet mot skulderen min)
- Ja vel. Så det må man gjøre?
- Ja. Du kan være kjæreste med *fullt navn på kvinnelig barnehageansatt*
- Ja, men jeg vil helst ha en guttekjæreste jeg da.
- Men hun er gutt... (smiler lurt). Hvorfor det da, mamma?
- Vel, jeg vil helst ha en guttekjæreste jeg da. Det er det jeg liker. Noen vil ha jentekjæreste, noen vil ha guttekjæreste, og noen kan ha både guttekjæreste og jentekjæreste. Det er liksom bare sånn det er. Det er ikke noe man kan bestemme det.
- Å ja. Men du kan være kjæreste med pappa.
- Nei, det kan jeg ikke. Vi har vært kjærester, og det var vi ikke så flinke til. Så nå kan vi være bare venner.
- Da kan du finne en annen da.
- Ja, jeg får gjøre det. Vet du hvor jeg finner en da?
- Du må gå på ball. Du må pynte deg og gå på ball. Ha på kjole, og denna (hårbånd). Og så spør du: Vil du være kjæresten min.
- Ja vel. Så det er det jeg må gjøre? Vet du hvor det er ball da?
- Ja, hos *navngitt venninne fra barnehagen*

Så da må jeg nok pynte meg og gå på ball til helga. Kanskje jeg finner en kjæreste å kysse på munnen.
Rart jeg klarte å få pussa tenna på den lille frøkna. Innimellom i samtalen, som er gjengitt med litt kunstneriske friheter, måtte hun jo selvsagt danse og susse, klemme og klatre på meg.

Ha en fin en!

Søndag - høst, mandag - vinter.

Sløv helg. Kost oss og tatt det med ro. Gufsent og høst. Så vi fikk tatt inn det som stod ute i hagen. Satt inn blomser og prøvd å pakke inn utemøbler som jeg ikke klarer å bære inn for vinteren. Det skulle tross alt bli kaldere.

Og i dag våknet vi opp til en lysere og renere verden. Pakket inn i hvitt.
Lyder blir dempet og jammen kom julestemningen snikende også.
Et øyeblikk hadde jeg faktisk lyst til å hjem og henge opp julegardiner.

Og det morsomme er at da vi var og handla, fant jeg både julegave og bursdagsgave til ei frøken på julegavelista mi som er vanskelig å handle til. Så da er det bare å håpe at de faller i smak.

Jeg liker når snøen daler. Best om den hadde lagt seg. Hviska ut en kald og dyster verden. Gjort den lysere og lunere.
Kunne trenge det nå.

Ha en fin en!

FRÆDDAN!

Det er fredag. Og det er skikkelig godt nå. Lille snupp har ikke vært i barnehagen på to uker og er følgelig litt mer opptatt av å leke med oss. Og når hun er trøtt og sliten, blir hun ikke akkurat mindre bøllete.

Men i følge legen er hun ikke syk. Alle prøver er fine. Og det er visst ikke noen stor sjanse for at hun får feberkramper igjen nå. Det skal jeg liksom tru på? VIl veldig gjerne. Men kjenner jeg sliter. Hun er ikke kjempesyk, for all del. Men de blanke øynene, blikket når hun blir sliten, hele hennes vesen forteller at alt ikke er som det skal. Men da er hun visst frisk da... Det er visst ikke farlig å gå med feber i flere uker. Vet ikke helt hva jeg føler om det, men det stemmer sikkert. Det bare kræsjer litt i mammahjertet. Mammahjertet med arrvev etter ambulanseturer og krampekroppen til lille frø.

Men det er lenge til mandag. Nå er det helg. Vi skal sove lenge. TIl tretten påstår mini. Gjør hun det, reiser jeg rett på legevakta for da er hun skikkkelig sjuk.
Vi skal tusle litt på byen, kose oss og ta livet med ro. Og hente krefter til en ny uke.

 

Og siden det er fredag, og jentene maser, ble det pizza i dag. Kjedeligste pizzaen på lenge, men sunn nok, vegetarisk selvfølgelig og ungene var fornøyde.

 

Og siden jeg runda hundre innlegg i går, så skal jeg feire med litt nøtter.


Ønsker dere en fantastisk helg!

Alenetid

Nå har mini vært syk i ti dager. Og hver gang vi trur hun er på vei til å bli bedre, spretter temperaturen opp igjen. Så mens jeg har vært på jobb, har mini vært hos pappaen sin. Så i dag var det storesøster sin tur til å få litt tid med pappaen. Så hun ble med pappa etter skolen og jeg tok med febertrollet hjem. Alenetid. Det er stas.

Og siden storesøster ikke er hjemme, kan vi benytte anledningen og spise noe hun ikke liker. Hva vil mini ha? "Kjøtt, kanskje?" svare mini. Og vips ble det kjøttkaker. Men jentungen var mest opptatt av hvilke grønnsaker vi skulle ha inntil. Mulig jeg har ødelagt dem litt.

I dag lurte jeg alvorlig på om jeg hadde mistet teken. For i så tilfelle ville vi gå en kald vinter i møte.
Jeg fikk ikke skikkelig fyr i ovnen. Ikke i går heller. Men i går gadd jeg ikke styre mer med det, og krabba under pleddet i steden. I dag derimot... Ble litt bekymra. Jeg har da ikke hatt noe problemer med å fyre i ovnen...
Men siden jeg hadde stengt alt da feieren var her, og ikke huska på å åpne igjen, var det ikke akkurat noe langvarig problem... Utrolig pinlig hvor glemsk man kan bli.

Nå er det bare å krysse fingrene for at mini er frisk i morgen. Eller at legen finner ut i hva som feiler henne. Detta er liksom ikke helt ok lenger.

Sånn på tampen vil jeg bare nevne at wasabinøtter er såpass sterke at jeg et lite øyeblikk lurte på om jeg kunne puste ild gjennom nesa. Veldig gode.

Her er et bilde av jentene fra tidligere i uka. Storesøster passer på febertulla mens de ser på barnetv og koser.



Ha en fin en!

Syk søndag og mammamandag

Søndagen startet så bra. Når lørdagen er fin, våkner man liksom opp med et litt lysere syn på livet.
Og lørdagen var veldig fin.
Å kunne sove til langt over åtte er flott. Bare meg å mate og kle. Fint.

Så var det å pakke sammen klær og pyntestæsj og dra ned til jentene. Måtte kle og pynte hos pappaen, for det stod bursdag på planen.
Mini var i fin form. Var nok nesten frisk.

Bursdagen var kjempekoselig. Mat (også vegetar), kake og snop. Og med hyggelige voksne og skjønne unger, blir det komplett. Mini spiste lite, og lurte på om ikke vi kunne dra hjem, før det var ferdig. Hun ville hjem og legge seg. Før to.
Klart jeg blir litt skeptisk.

Vi drar hjem. Mini klager over vondt i magen, hodet og hele kroppen.
Mini kaster opp i bilen i det vi kjører inn på parkeringsplassen.
FLink og lener seg frem, så mesteparten havna på strømpebuksa og nedi cheroxen.
Mmmm... tusen takk!

Inn og spyle gråtende og fortvila liten skrott. På med pysj og under pledd i sofaen med barne-tv og storesøster til å passe mens jeg kan skrubbe sko, og vaske bil.

Inne igjen, måle temp og gi medisin. Hun er i grunn klar til å legge seg i senga. Mens jeg rydder bort litt ting, klarer hun å sovne på sofaen. To minutter tok det.
Ikke bra. Og hun sov godt da kvelden kom. Selv om hun var klar til å legge seg igjen da klokka var litt over fem.

Liker ikke at hun er sånn.
 Selv om noe av gleden ved å legge seg, ligger i at hun sover i min seng når hun er syk. Må jo passe på.

Så mandagen tilbrakte vi på legesenteret. Formen super, men med litt feber. Så det ble mye lek og lesing. Legen fant ikke noe galt. Men frøkna lurte på om hun kunne få ta blodprøve. Så det fikk hun. Det var morsomt, mente hun. Hun fikk jo gave.
Så da er det bare å glede seg til å prøve å ta en urinprøve i morgen.

Håper hu blir helt frisk snart. Det er koselig med selskap i senga, men alle barbiedukkene som dukker opp der, blir litt irriterende.

Ha en fin en!

Komfortsone

Komfortsonen. Hold deg innafor grensene for hva du synes er komfortabelt, alltid, og livet vil nok bli det. Komfortabelt. Etter hvert vil man sikkert bli komfortabelt nummen.

Jeg har i grunnen følt for å trekke komfortsonen min tett inntil meg i det siste. Bre den rundt meg som et pledd og lulle meg inn i all den komfortable varmen.

Men ingen endring kommer av stillstand. Og eneste grunnen til at jeg ønsker komfortabelt, er fordi alternativet er skummelt.
Å åpne, tørre, våge, være og by på seg selv.
Skummelt.

Som å hoppe uti kjølig vann. Det er ikke alltid like fristende. Men du vet at når det første sjokket fra temperaturforandringen går over, blir det bedre. Etter en stund kan det faktisk være at komforten har flytta på seg. Flytta seg til utenfor din tidligere komfortsone. Og vips var noen grenser sprengt.

Å skulle drive å bevege seg i grenseland for komfortsonene, krever litt.
Men jeg har ingen planer om å pakke meg inn. Selv om det frister.
Spesielt etter en frisk dukkert utafor komfortsonen.

Ha en fin en!

Barnefri helg.

Det er helg, uten barn. Bare meg.
Og alle planene. Friheten er overveldende.

Og tom. Det er litt tomt. Både fysisk og psykisk.

Men den skal nok bli fylt. Om enn ikke med noe meningsfylt, så skal den nok fylles.
Vurderer mer enn ett sprell som ikke innebærer å ta den helt ut med snop foran tv, forefallent husarbeid, eller håndarbeid.

Mer enn en ting faktisk. Opp til flere.
Så gjenstår det å se hvor tøff jeg er da.
Om jeg krabber ut av sofaen og ut i den store verden helt på egen hånd.

Vi får se!

Ha en fin en!

Vonde følelsers utløpsdato

Det gikk så bra. Sakte, men sikkert fremover.
Det var mest vondt at du ikke hadde gått videre. Det gjorde at jeg ikke helt klarte heller.

Men det var bare en løgn. Det knuste meg. Skikkelig. Jeg hadde aldri forventet det fra deg. Jeg stolte på deg. Har jeg virkelig så dårlige antenner? Vel, jeg følte noe var galt, men feide følelsen til side.

Jeg fikk en skikkelig knekk. Følte meg lurt, bedradd, og satt med spørsmål om hvor mye av det vi hadde som hadde vært ekte. Var noe av vårt i det hele tatt sant?

Jeg så du gledet deg over din nye. Noe du aldri ville gjøre offentlig med meg. Og det svei. Jeg sletta deg, fjerna sviket. Vil ikke se, vil ikke vite.
Det var godt. Og det gikk fremover. Jeg vil overleve. Helt klart.

 

Men det var ikke alle som lot seg lure. Noen kjenner meg for godt. Jeg var ferdig med å gå med konstant angst. Ferdig med å synes synd på meg selv. Så et bilde av deg, jeg hadde glemt å slette, og det gikk greit. Jeg kunne smile over minnet før jeg sletta det. Jeg er over det verste, tenkte jeg. 

Jeg klarte meg bra. Jeg er klar til å gå videre. Overivrig, faktisk. 

Klar for å sjekke ut om det finnes anstendige mennesker der ute verdt å stifte nærmere bekjentskap med.

Men så kommer det. Litt overraskende. Litt snikende. Og litt kasta på. En liten ting jeg ser, som minner om deg. Og kanskje siden jeg tror alt går så bra, så ramla jeg. 

Aner ikke hvorfor, men klumpen i magen er stor. Tårene triller og jeg føler meg tom og ødelagt.

Hvorfor? 

Du er ikke verdt mine tårer. Kanskej fordi jeg er redd. Redd for at dette er standarden. Er det slik alle menn tenker? Finne arvtageren før man avslutter? 

Er det greit å være så uærlig?

Jeg kunne sett det komme fra andre. Men jeg så det ikke fra deg. Jeg trudde ærlighet og tillit var noe vi hadde. Hvor feil jeg tok.

Jeg visste at du var følelsesmessig utfordret, men at du kunne gjøre detta hadde jeg ikke trodd. 

Men ikke tale om at jeg skal gi meg. Denna ekle følelsen må bli borte. Snart.

Jeg har planer om å leve lykkelig alle mine dager. Og de dagene skal begynne snart. 

Jeg er lei av at de vonde følelsene veller opp hver gang noe trigger et i utgangspunktet hyggelig minne. 

Når går det over? 

Er det ikke utløpsdato på slike møkkafølelser? 

Og er ikke den snart?

Jeg skal etter hvert finne en jeg og. Og rusle inn i solnedgangen. 

Først må jeg bare riste av meg følelsen av mistillit. Til det meste.

Jeg er i grunnen ganske tilgivende av meg. Men detta vet jeg ikke om jeg kan klare å tilgi. 

Vel, blir det for mye følelser inni meg, finnes det ingen bedre måte enn å skrive dem fra meg. 

Ha en tillitsfull en!

 

Syke barn og skjøre mammaer

Det skjer noe med mammaer når ungene blir syke. Men når de har vært gjennom noe skummelt tidligere, blir man rett og slett litt gal.
Hu minste har hatt to feberkrampeanfall tidligere, og det har satt dype spor i mammahjertet mitt.
Hun må fremdeles få febernedsettende med en gang hun får feber. Det er ikke den høye feberen som er skummel, det er den raske stigningen.

Så sitter man i stua og glor, hører noen uvanlige lyder fra rommet til mini, og er der inne før man får trukket pusten. Hu ligger i senga og skjelver og sutrer. Hjertet mitt stopper, jeg blir kald og alt går i sakte film. Jeg er rolig som skjæra på tunet utvendig, men inni er det fullstendig kaos. Bortsett fra det ene overfokuserte punktet midt inne i kaoset. Som en storms stille senter.

Jeg stryker på henne og ser at hun bare skjelver fordi hun fryser, feberfrost. Feberen er stigende. Løfter henne rolig opp og snakker rolig med henne, bærer inn på badet, kler av og finner fram alt jeg trenger. Så går vi ut i stua, legger henne ned og får mål temperatur og gitt stikkpille. Jeg må vite hva den er, for å sammenligne når jeg våkner i natt.

Hun er ikke imponert over behandlingen, men hun er rutinert nok til å vite hva som skjer. Jeg spør om hun vil ha litt vann, eller om hun skal rett i senga. Hun vil bare sove. Varme barnearmer rundt halsen, slapp liten kropp inntil min. Bærer henne i seng, og vet at det var den natte søvnen.

Når jeg legger meg, kommer jeg til å ta henne med inn til meg. Da har jeg stikkpiller og termometer på nattbordet og en hånd klar for å kjenne etter temperatursvigninger.

Håper virkelig den vonde klumpen i magen min blir mindre etter hvert. For bildene som kommer i hodet mitt i slike tilfeller er ikke noe fine. Bildene av liten, varm feberkropp ristende med blå lepper og vrengte øyne. Ambulanse, bekymret storesøster, oppkastet, surstoffmaska, lille kroppen i ambulansen, den lange turen, alle legene, alle spørsmålene, den lille slappe kroppen i sykesenga, og den digre jernkloa i brystet.
Trur den jernkloa var det som holdt meg oppreist. Så liten man føler seg på isolat med liten syk unge som sover. I utspydde sykehusklær uten dusj, uten noen.
Men fantastisk mye gode mennesker som jobber på slike steder. Jeg var heldig å møte opptil flere av dem.

Men jeg har ikke lyst til å treffe dem igjen. Og jeg sitter her og lurer på om jeg like gjerne skal gå og legge meg. Så kan jeg ligge og se på henne om ikke annet.
Det er noe av det værste med å sitte sånn alene. Ingen å snakke med om alle de rare tankene som farer gjennom et skjørt mammahode når mini gjør nye rare ting i feberen.

Det fine er, at hun mest sannsynlig er frisk igjen i morgen tidlig. I allefall betraktelig bedre.
Håper jeg...

Ha en feberfri en!

Halloweenmat og søndagstanker.

Jeg glemte jo helt å legge ut bilde og oppskrift av gårsdagens kreative mat. For det var planen. Jeg følte jeg imponerte meg selv litt.

Ideen fant jeg på nett.


oppskriften

Men siden denne inneholder kjøtt og jeg har en vegeterianer i hus, måtte jeg være kreativ.
Jeg liker å være kreativ. Spesielt med mat.

Så her kommer oppskrift på fylte vegetarpaprika.


Tre orange paprika som du skjerer litt flate i bunnen, så de står.
To gulerøtter skjæres i små biter.
En halv boks kikerter
To never frosne erter
En pakke nudler
Et halvt glass rød pesto
To fedd hvitløk
Krydder etter smak. Jeg brukte salt, pepper og spisskummin.Fordi det passet humøret mitt.

Paprikaene skjærer du av toppen på og rensker, før du skjærer de ut som små gresskar.

 
Her står de klare til å bli fylt.

Jeg stekte hvitløk og gulrot i litt olje før jeg puttet oppi erter, kikerter og det som var skjært bort av paprikaer.
 

Så krydret jeg og hakket det hele så det ble litt most. Vegetarfrøkna er ikke noe glad i hele kikerter, men elsker hummus. Litt rar. :-)
Oppi med den røde pestoen, nudlene som har blitt kokt og litt av vannet derfra. Og litt ost.

Så fordeler man (hjerne)massen i paprikahodene og drysser litt ost på toppen.  Og inn i ovnen. Toppene var også med.
 

Husker ikke hva det står i oppskriften, men jeg stekte de på 175 grader midt i ovnen i ca 10-15 min.



Og de var en stor sukksess.

Bon apetit!

Og så må jeg komme med noen tanker på en søndag. Det er en herlig søndag. Sløv, leken, rydding, pusling og sakte tempo. Jeg elsker slike søndager. Jentene skal få spise mer av godteriet når de har rydda på rommene. Det går sakte men fremover.


Forrige dagen skrev jeg et litt kjipt blogginnlegg. Sviktet.
Jeg ser det er mange som har lest det. Veldig mange. Og jeg har fått ganske mange tilbakemeldinger.
Tusen takk for det!


Jeg har rukket å summe meg. Litt. Og tenker at det er i grunnen noe jeg kan være takknemlig for. Minnene og følelsene for han kommer ikke til å forfølge meg videre. SLik de ville gjort om han ikke hadde valgt slik. Og det er fint.

Jeg kan gå videre uten at han spøker i bakhodet mitt. Neste mann må ikke måle seg med han.

Og om ikke det er noe å være takknemlig for, så vet ikke jeg.


Og det er jo det søndager er til. Tanker og takknemlighet.


Ønsker dere en fantastisk søndag. Det er forresten lov å lage slike fylte paprikaer andre dager enn allehelgensaften. Hva med tirsdag?


Ha en takknemlig en!

Allehelgensaften.

Du kan synes hva du vil om skikken, og det at den ikke er en urnorsk tradisjon, men ungene elsker det.
Eldstejenta var invitert på fest. De gledet seg vilt til alt godteriet.

Storesøster som heks og lillesøster som prinsesse.

Lillesøster og jeg gikk sammen med to andre søte små jenter. Vi måtte øve litt på at man må banke på og vente. Det er faktisk ikke lov å rett inn til folk.

Og å si takk, bare ta en osv. Når det kommer så mye godteri inn i bildet forsvinner liksom manerene.

Og for noen mengder godteri på en liten runde.

Storesøster ble kjørt hjem etter endte festligheter. Hun hadde blitt igjen hos vertsskapet mens de andre tok en ekstra runde. Hun var sliten og syns det holdt. Og dessuten så var det jo ikke så bra for kroppen med masse godteri, forteller hun meg. Lille heksa mi.

Vi gikk kun til hus med tente utelys. Og vi møtte bare hyggelige folk.

Håper alle har hatt en like positiv kveld.

Sviket.

Opp igjennom livet har jeg kjent på mange typer svik.
Kanskje derfor jeg har litt vansker med å stole på folk.

Men jeg har alkikevel latt noen få få den tilliten. For et par dager siden brast illusjonen.

Jeg stolte på deg. Jeg var glad i deg. Jeg trudde vi hadde noe spesielt.
Jeg næret varme følelser for deg og hadde minner med deg som jeg ville holde i hjertet mitt.

Vi kunne ikke være. Vi kunne ikke forbli. Du ville ikke slippe taket, ville ikke snakke.
Og det var vondt. Jeg ville ikke såre deg mer. Vi avsluttet, uten at du ville snakke.
Du fortsatte å skrive hyggelige ting. Du spurte og grov om hva jeg gjorde.
Det var vondt. Jeg slet med å løsrive meg helt og gå videre, fordi du ikke klarte det.

Jeg følte meg slem som kjente at jeg slapp taket.

Så kom det frem. Du hadde gått videre du. Du hadde funnet ei ny.
Hjertet sank. Men jeg ble glad. Jeg unnet deg det. Veldig. Selv om jeg ble overrasket pga alt du skrev til meg.

Jeg følte meg litt dum fordi jeg holdt igjen pga deg, når du var så ferdig.

Men det holdt liksom ikke. Du hadde gått videre før vi sa farvel. Du hadde holdt meg for narr. Du kunne bare fortalt det og spart meg den grusomme følelsen jeg har nå. Du kunne fortalt det og vi kunne avsluttet ryddig uten at jeg tok den lange turen til deg. Du kunne fortalt meg det, og jeg kunne beholdt mine varme følelser og gode minner.

Men i steden diskuterte du det med henne. Hun syntes ikke du skulle si noe. Så jeg kom. Jeg dro. Jeg trodde jeg såret deg. Trodde stillheten og den ekle følelsen jeg hadde var pga at dette var vår siste gang.

Hun visste hva hun gjorde. For på denne måten er hun sikret at jeg aldri mer vil klare å tenke på deg med varme følelser. Kun svik. Jeg vil aldri noensinne ville ha deg tilbake.
Du førte meg bak lyset og løy for meg. Jeg stolte på deg.

Om noen svikter mot bedre vitende, kan jeg forstå. Men du kjente meg og visste utmerket godt hva du gjorde. Du ødela hvert eneste minne vi hadde og gjorde det om til noe ekkelt. For om du kunne gjøre dette lurer jeg jo på hva annet du har løyet om.

Du følte deg råtten, sa du. Det har du all grunn til. For dette trur jeg er det verste sviket jeg har opplevd. Men det er det du som må leve med.

Jeg bad om å få snakke med deg. Trengte å sortere. Trengte å skjønne. Men det er ikke noe å skjønne. Du nektet uansett. Ikke engang nå ville du snakke med meg. Og jeg er vel ferdig med deg.
Selv om det gjør ufattelig vondt. Vondt at du løy for meg. Men mest at du tok fra meg alle minnene. De siste månedene våre handlet om det for meg. Å ikke ødelegge minnene. Jeg ville ikke at vår avslutning skulle bli stygg, så minnene ble ødelagt.

Jeg skal samle restene av meg og gå videre. Men jeg tviler på at jeg noengang kan se tilbake på minner med deg og huske annet enn svik. Og det gjør meg ufattelig trist. For vi hadde noe veldig fint.

Hollywoodtårer

På film ser alle nysminka og flotte ut, hele tida. Selv når de gråter. Finnes det folk som ser sånn ut når de gråter egentlig.
Jeg ser ikke vakker ut når jeg gråter. Røde såre, hovne øyne, rød og lysende snørrnese og rødflekkete i ansiktet.
Ikke vakkert. Men helt naturlig tenker jeg.
Kikker meg i speilet og ler. Jammen godt en ikke er på Hollywoodfilm. Da hadde en fortvilet sminkør kommet løpende til unnsetning med kofferten sin.

Ha en fin en!

Hverdagslykke.

Jeg har sagt det før, men en god ting kan liksom ikke gjentas for ofte. Jeg er utrolig heldig.
Jeg har to fantastiske jenter, og noen dager smelter nesten mammahjertet mitt.

Som i dag. Da storesøster drar med lillesøster opp i sofaen og de kikker på siste bokpakka sammen. De blar og kikker på bildene og snakker om hva de ser. Mini lurer på hvorfor, men storesøster vet ikke, så godt leser hun jo ikke. Men det er en fryd å høre på. Læreren i meg fryder seg over at de kan kose seg sånn med førlesingsfasen.

Jeg tipser storesøster om å hente leseleksa si. De har fått små, lettleste bøker i lekse. Og mini elsker å høre på storesøster. Og storesøster er tross alt storesøster. Og å høre henne lese for lillesøster, lillesøster som stiller spørsmål, samtalen om det som skjer i boka. Helt fantastisk. Tre ganger leste hun den. Jeg fikk filma en gang og. Selv om den ikke hadde helt samme flotte samtalen rundt, var det koselig å se.

Og etter kos i sofaen som verdens søteste søstre, måtte de jo ta en liten kranglerunde. Bare sånn at jeg ikke skulle tro de var noen unormale unger.

Jeg er heldig.

Og etter kveldsstell når vi sitter i sofaen og leser, sovner mini. Deilig med lite sovende frø på fanget.
Prøver å suge inn følelsen og spare den til gråværsdager.

Ha en fin en!

Jentetur.

Å reise vekk. Ikke være hjemme. Bare være meg. Ikke mamma, bare meg.
Herlig.
Godt selskap og kofferten pakka.
Ut på tur, aldri sur.

Shoppe og bruke penger. Handle ting man alikvel trenger til en billigere penge. Og litt dill man egentlig ikke trenger på salg. Pynt og dill som man strengt tatt ikke trenger, men som hjelper veldig på humøret.

Og julegaver, og kalendergaver. Har faktisk kommet godt i gang. Vet det er ekkelt, men jeg har ikke råd til å vente til siste lita.

Action klarte jeg å skape selv. Vi gikk ut i bilen for å legge en pose og ordne mer parkering. Nøkkelen ligger i min veske. Og veska henger ikke over skulderen min. Jeg kan faktisk løpe ganske fort. Litt stressa kan du si. Heldigvis hang den på klesstativet der jeg hang den fra meg for å prøve en jakke. Lettere forvirret herremann da jeg kom brasende inn og lira av meg litt lettelse, tok med veska og returnerte.

Vi lå på fint hotell. Vi spiste deilig mat. Vi pynta oss og gikk ut.
Selv om vi nesten lurte en liten stund. To enslige mammaer på tur uten barn. Shopper og kommer til et fint hotellrom. Setter seg ned og slapper av... Lurte litt på om vi bare skulle sove. Men det hadde jo ikke vært noe gøy. Da hadde vi gått glipp av tapas og dansing.

Kanskje ikke mest eksotiske reisemålet, Drammen. Men mye hyggeligere enn jeg kan huske fra tidligere besøk som har vart mer enn et par timer.
Månen lyste kjempeflott da vi skulle gå hjem. Og dagen etter, da sola skinner på høstløv, da kunne man et lite øyeblikk kjenne at jeg skulle ønske jeg bodde et litt annet sted enn Rjukan på denne tiden av året.

Og hvem vet. Kanskje vi kommer tilbake en dag.


Det synes ikke så godt på bildet, men det var veldig fint å gå strandpromenaden. Hakket over Månastien liksom.



Månen. Nesten full. Og veldig vakker.



Veldig vakker.


Lo godt av skiltet på rommet. 


Ha en fin en!

Gleder seg.

Det er helg. Jeg har egentlig barnefri, men faren ble syk, så jenten er her. Ekstra tid med dem er alltid hyggelig. Men i helgen hadde jeg helt andre planer enn å være mamma.
Så de skal til far i morgen formiddag, får ei venninne og jeg drar på tur.

Jentetur. Se noe annet, gjøre noe annet, oppleve noe annet.
Vi har bestilt hotell. Turen går til Drammen. Først litt shopping, noe vi er gode på. Så ut og spise, og så går turen ut for å danse.

Gleder meg!


Matte, røde negler. Ikke fjerna sølet enda da. 

Ha en herlig helg!

Hårfin juleglede

Mini har i et par uker nå startet hver dag med å stille meg det samme spørsmålet. Hun sitter i senga uten å ha rukket å åpne øya gjerne. "Mamma, er det jul i dag?"
Jeg har prøvd å forklare greia med adventskalender og greier, men det siger ikke inn.

Det er ikke gavene som er det største heller. Det er at da skal vi til onkel. Vi skal sove hos onkel. Og ikke hvor som helst, men inne på klatrerommet il onkel, skal vi sove.

Hun gleder seg så, at når vi er i butikken og skal kjøpe noe godt, mener hun hver gang at vi må spare og ta med til onkel så vi kan spise det der. Ingen forståelse for at det kommer til å være gammelt når vi kommer dit.

Men jeg har lovt at vi skal kjøpe med klementiner som vi kan spise hos onkel.


I dag har vi fått klipt oss, alle tre jentene. Første gang minste frø har blitt klipt av noen andre nn mamman sin. Hu største har vært hos frisør en gang før.

Så kanskje, bare kanskje lille frø våkner i morgen uten så tydelige bevis som dette på at hun har sovet med håret på.




Ha en fin en!

Om fløyta går fløyten.

Jeg skulle liksom lære meg å spille fløyte. Lurer litt på om det går fløyten.

Har du sett noen spille fløyte? Det ser ut som de holder den fløyta med den største selvfølgelighet.
En selvfølgelighet jeg ikke har. Det gjør vondt i smertefulle fingre som ikke beveger seg helt slik jeg gjerne skulle ønske. Og det er enda bare oktober og noen får blå ute.

Har ikke tenkt å gi meg helt enda, men kjenner jeg ikke akkurat gleder meg til å stå foran læreren i morgen. Har ikke øvd så mye. Dels pga de teite henda og dels pga at jeg er sikker på at naboene hører meg alt for godt.

Det var dagens klagesang.

Ha en fin en!

Elsker sløve søndager

Det er noe nesten magisk med en søndag helt uten planer. Ingenting vi skal rekke, ingenting vi må får gjort. Ingen avtaler, ingen illusjoner om å være flinke.

Jeg dro jo ned et lass med klær og sko i går, så noe måtte jo gjøres. Klesvask og alt sånt forsvant ikke. Så magisk var nå ikke denne søndagen.

Men når vi ikke skal noe, og bare slapper av og koser oss så begynner jentene å leke så fint. De setter i gang enge leker og ordner opp på egenhånd. De er så mye bedre venner når de har god tid til å la leken løpe sin gang.

De har laga film i dag. Fy søren så moro jeg har av å høre på dem.
Heldig er jeg.



Her ligger prinsessene og ser film.


Ha en fin en!

Kulda kommer, veden er i hus.

Først, takk for at du leser. Det var i grunnen ikke først og fremst derfor jeg begynte å skrive. Jeg har rett og slett bare behov for å skrive. Men etter hvert må jeg jo innrømme at det er morsomt å se at det er så mange som leser. Så tusen takk. :-)

I går fikk jeg ved. En favn. To storsekker. Jeg fortet meg hjem fra jobb for å rekke å hive inn så mye som mulig før jeg måtte hente jentene. Det hadde jeg i grunnen ikke trengt å bekymre meg for. Faren til jentene trudde det var hans helg, så han hadde de over natta. Så fikk jeg plutselig litt bedre tid.

Så er det i gang å lempe. Og etter en liten stund kommer naboen og tilbyr guttungens hjelp. Ikke dårlig. Og så kommer ei venninne og hjelper. De lemper, jeg stabler. Og dukker for å slippe å få veden i hodet.

Under to timer tok det før alt var i kjelleren. Og så stablet jeg resten. Meget fornøyd med å få veden i hus. Og utrolig takknemlig for hjelpen.



Så i dag må jeg selvfølgelig betale med en kropp som er litt mindre samarbeidsvillig.

Hentet jentene og dro på badet med ei venninne og datra. Varmt vann og dyser hjalp litt.
Tiden kommer til å fikse det. Og premien er varme i huset i vinter.
Kinamat med gode venner var heller ikke å forakte. Film og kos i sofaen med jentene var også deilig.

Og siden kroppen allerede klaga, kunne jeg plage den litt til. To store sykler ned i kjelleren. To små sykler og to sparkesykler opp på loftet, og et lass med klær og sko ned fra loftet så vi kan gå gjennom hva vi har og hva som trengs til vinteren. Men det tar vi i morgen.

Er måte på hva man skal rekke på en dag. :-)

Ha en fin en!

Barnefri og en bedre middag

I dag skulle jentene en tur til pappaen sin, så da er mot alene. Utrolig kjedelig i grunn. Alene. Føles som man sitter i et digert tomt lagerbygg for seg selv. Hadde jeg enda hatt ork og humør til å gjøre noe lurt.

Jeg jobber jo litt mer da. Får unna litt. Men det er ikke alltid det er energi nok til det heller.

Og så er det jo fint å kunne lage noe mat uten å tenke på hva dissa små skal ha i seg. Når mini ikke spiser kjøtt, krever det liksom et litt bevisst forhold til hva vi putter i oss. Så når jeg er alene, kan jeg jo spise noe annet....
Og uten energi og ork, endte jeg opp med en flott middag og noen røde, pressa duer i glasset. Hurra!

 
Tenker du fikk vann i munnen nå. :-)

I dag runder bloggen 4000 sidevisninger. Morsomt.

Mini insisterer på at jeg må ta bilde av håret hennes om morgenen. Hun vil se hvordan hun ser ut. I dag var hun veldig imponert. Og om jeg må si det selv, blir jeg det selv. Jeg som aldri har vært noe interessert i å flette og ordne hår.



Og i morra er det FREDDAN!
Og da får jeg ved. Det skal bli godt å få i hus. Håper kroppen holder til alt er i kjelleren. Kryss fingra for meg.

Ha en fin en!

Morgenstemning som skar seg.

Noen morgener fikser man bare alt. Står opp, setter på ovnen, dusjer, putter rundstykkene inn, møter mini på vei inn for å vekke henne. Hun lurer på hva jeg driver med på nattan. Vi er klare for en ny dag.

Livet er idyll. Alle er oppe, nystekte rundstykker står til kjøling, vi kler oss og stemningern er god. Det er ikke hver morgen mor tar seg tid til å dusje. Men i går ble det litt for seint, og jeg orka ikke tanken på å gå og legge meg med vått hår.

Vi har alle litt begrensa med tid om morgenen, men det er sikkert mange der ute som er litt mer strukturert i bruken av denne tiden enn hva vi er. Men nå har det gått veldig greit (bank i bordet).

Deilig niste blir tryllet frem ved kjøkkenbenken, mor føler hun burde blogga det. Skikkelig husmortendenser. Og så går det selvfølgelig skeis. Plutselig skriker mor. Det var slutt på rundstykke, så kniven fortsatte i fingeren. Ikke deilig. Da er det bare å roe barna, jeg bare skar meg, slapp av, skal bare ha litt plaster, putte fingeren i munnen og gå og finne plaster. Trur dere jeg har noe annet enn barbieplaster og lignende? Neida. Så da må man bare tusle rundt med råssa plaster da. Blod smaker skikkelig jern og ikke godt. Bare nevner det.

Når jeg da kommer ut og virkelig må skrape bilen. Ikke en høydare, for å si det pent. Jeg er ikke klar for vinter. Jeg trur ikke jeg har lyst på vinter. Kanskje jeg bare skal rømme som en trekkfugl?

Da vi kommer på skolen, oppdager jeg at i alt tullet med at jeg skal gå og syns litt synd på meg selv, har jeg glemt å pakke badetøy for frøkna som skal svømme i gymen. Så da visste jeg jo hva matpausa skulle brukes til. Og trur dere ikke jeg måtte skrape bilen EN GANG TIL? Blæh og brrr....

Da vi var ferdige for dagen skrapte jeg den en tredje gang og følte at rutinene var inne.

Og siden kontoen har fått påfyll, fikk jeg bestilt ved i dag. Så da vet jeg hva jeg skal bruke helga på. Håper jeg klarer å få det ned. Joda, jeg klarer det. Jentene får hjelpe til. Og så får vi forvente minst mulig. Vi kommer ikke til å fryse i vinter da. Og det er en god tanke.



Lurvete barbieplaster etter en lang dags bruk. Stakkars liksom. :-)

Ha en fin en!

Tirsdag og jeg teller mine velsignelser.

Noen ganger nåe man føler seg alene og trist, hjelper det å ta seg selv i nakkeskinnet, riste litt og gjøre opp regnskap. Det har jeg gjort i dag.

Først og fremst vant jeg i det store lotteriet, og ble født i Norge. Bare det er grunn til å ikke å klage. Jeg kan være syk uten å gå personlig konkurs. Jeg kan få medisiner nåe jeg trenger det, og barna mine har gratis legetilsyn.

Jeg har en jobb å gå til. Og ikke en hvilken som helst jobb. Jeg er så heldig at jeg jobber med unge mennesker hver dag. Jeg får lov til å være med å se de lære nye ting. undre seg, bli utfordret, prøve noe nytt, utvikle seg, mestre stadig nye ting, vise omtanke og være med å gjøre verden til et bedre sted.

Fordi jeg er så heldig, har jeg faktisk fått muligheten til å legge inn litt yoga i skolehverdagen. Og det å høre elevene fortelle at de synes det er så deilig fordi de føler seg så avslappa, og det pleier de ikke være. Å få lov til å lære de å puste skikkelig, stoppe opp og bare puste. Å, hvor jeg er heldig!

Når man etter endt økt finner slike hilsner på tavla, vet man at man har gjort noe bra den dagen. Kanskje ikke mer som skal til enn at de fikk tegne litt på tavla de siste to minuttene fordi de hadde rydda raskere enn jeg hadde beregnet.



Slike ting legger jeg i hjertet og sparer til gråværsdager.

Og fordi jeg har lært at ingen har nytte av meg når jeg går i veggen, passer jeg på å gå tidlig de gangene jeg kan. Jeg har blitt mye flinkere til å strukturere og være effektiv i det jeg må gjøre. Så i dag dro jeg litt tidlig og henta jentene. Hu eldste ville gjerne bli litt lenger, så da fikk lillesøster og jeg handletur helt alene.
Igjen, heldige meg. Alenetid med liten frøken som skravler og forteller på handletur. Som er opptatt av at vi må handle ting som storesøster liker, og som spør å få forskjellige grønnsaker og frukt, men ikke legger merke til sjokoladen i kassa.
Det gjør mora derimot. Tross alt Kvikk lunsj med blåbær som lå der. Måtte vi kjøpe? JA. Smakte den godt? Tja. Ville jeg spist den igjen? Ja. Hallo, det er sjokolade.

Lille frø som blir glad for å kunne fortelle storesøster at det var bokpakke til henne i dag. Lille frø som egentlig er litt misunnelig fordi ikke hun fikk bok, men som gleder seg over at hun kan være den som får overbringe denne herlige nyheten.Hun får også sitte i armkroken og kikke på disse herlige bøkene. Hvilken glede.

Jeg er så heldig som har fått lov å være mamman til dissa skjønne jentene.

Dagens middagstips. Tortillalefser med soyanuggets og grønnsaker, guakamole og rømme. Ingen bilder. Vi var for opptatt av å spise det opp.
Vi pleier å ha tortillalefser i blant. Uten kjøtt, da storesøster er vegeterianer. I dag skar jentene agurk og paprika for meg. Jeg elsker å ha god nok tid til at de kan være med å lage maten i blant.
Vi bruker rømme, mais, ananas, salat, tomat, tacosaus og ellers det vi måtte ha lyst på i disse. Og selvfølgelig, hjemmelaget guakamole. Den kan du få oppskrift på.

1 avokado moses med gaffel
tilsett saften av en halv lime,
ca to teskjeer olivenolje,
litt salt og pepper og en ørliten dæsj med chili.

Nam! Pleier å lage denne først så den kan stå og godgjøre seg til vi skal spise. Om du legger steinen oppi når den er ferdig, holder den seg lenger og blir ikke brun.

I dag putta vi i tillegg soyanuggets oppi, og det var en suksess. Noe jeg ble overraska over siden vegeterianeren hittil har hatet alle soyaprodukter jeg har kommet med bortsett fra soyasaus og soyamelk med sjokolade.

Når vi da avslutter dagen med lesing på fanget og kos, og leksearbeid hvor skolejenta vil gjøre mer lekser enn hun må, så kan man vel trygt kalle det en flott dag.
At jeg har bært mer enn jeg skulle i dag, så smertene er på plass blir bagateller da. Jeg er jo alene, så jeg kan i grunnen bare gå og legge meg nå om det er det om å gjøre.

Heldig jeg. Føler meg faktisk utrolig heldig og takknemlig. Og det er godt.

Ha en fin en!